Det vil være helt feil å kalle "Siste kveld med mamma" for ei helstøpt forestilling. Men så er det jo nettopp ei splitta identitet som kjennetegner dagens sjøsamer, altså det kystfolket i Troms og Finnmark som er blitt betegna som et folk uten fortid. Og den problematikken har Totalteatret klart å lage ei tildels hylende morsom forestilling av, sjøl om alvoret og konfliktene er klart til stede. Særlig i første del.
Mens publikum er i ferd med å klatre på plass på de bratte benkene, spilles det av radioreportasjer fra Altakampen, og vi får god anledning til å studere Geir Tore Holms scenografi, to campingtelt modell 1979, ett er til og med en combi-henger som kan brukes som scenegolv i sammenslått tilstand. Her er familien samlet for å feire mammas 60-årsdag - og konflikten blir satt - i krasse ordelag, når eldstebroren, som går på Universitetet, har bestemt seg for å stille i 60-årsdagen iført Kautokeinokofte. Kombinert med god gammeldags campingfyll får man fram alt det som rev og slet i folk, som en direkte politisk følge av fornorskningspolitikken - og den nye samiske bevisstheta etter slaget om Stilla. For de av oss som husker det: var det ingen kjære mor.
Med et hagleskudd går stykket rett over på en rap om skiltskyting i Kåfjord, og den går rett inn i hjemmepublikummet.
Det er trøkk, og det er militant, og vi snakker bitende sarkasme her, om noen er i tvil. Per Ivar Jensen, mannen som ga punken et ansikt i Nordreisa, er et nyttig tilskudd til Totalteatret, både som musiker og skuespiller. Men det som tok mest tak imeg i denne forestilligna var humoren: frekk, direkte, tildels rå, men også helt spinnvill - og heldigvis en befriende sjølironi. Litt overraskende for oss som har fulgt Totaltearet noen år, men absolutt vellykka. Den stående applausen fra et publikum som vet hva det dreier seg om, var vel fortjent.