Etter det store jordskjelvet på Haiti, har
. Men praktiske og organisatoriske flaskehalser hindrer hjelpen i å komme helt fram, som for eksempel at .Det opprører Ingvill Konradsen Ceide fra Finnsnes, som er dypt engasjert i Haiti gjennom hjelpeorganisasjonen «Prosjekt Haiti».
– Jeg blir veldig lei meg når jeg hører dette, for jeg kan ikke forestille meg hvordan det føles for haitiere å høre at det er helsepersonell som har lyst til å reise, men som ikke får gjøre det fordi mottaksapparatet ikke er klart, sier hun.
Hun jobber selv på Universitetssykehuset Nord-Norge, og tror det er mange der som er skuffet.
– Det må være kjempeskuffende og trist for dem. For de vet at det som først og fremst trengs er helsepersonell – i tillegg til å grave folk fram.
Forbannet for at det tar så lang tid
Hun har kontakt med nettverket på Haiti flere ganger om dagen, og gjennom det får hun høre at hjelpen rett og slett ikke kommer fram.
– Det er kaotisk. Vi har nettopp snakket med en av våre ansatte på prosjekt Haiti, og han sier de bor på gaten, de mangler vann, og de ser ikke snurten av nødhjelp eller mat.
Hun og ektemannen Edwin Ceide, som er fra Haiti, reiser nå ned til den karibiske øystaten for å bidra med det de kan. Edwin er forbannet på at det tar så lang tid å få hjelpen fram.
– Jeg føler at hele verden har glemt hva Haiti egentlig trenger. Vi trenger ikke eksperter på det ene og det andre. Vi trenger hjelp som fungerer i praksis, sier han.
Han sier han blir provosert å høre at hjelpen ikke kommer fram fordi flyplassen er stengt. I tillegg får de hele tiden spørsmål fra folk de kjenner om når hjelpen kommer.
– Det er tre timer å kjøre fra Den Dominikanske Republikk til Port-au-Prince. Og der kjører det folk hele tiden nå. Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal ta så lang tid å få hjelpen fram. Det har gått tre døgn siden ulykken, og fortsatt er det bare planlegging.
Skjebnen til familien er ukjent
Han reiser av gårde til Haiti i morgen tidlig, og Ingvill følger etter en dag senere. Han er fortvilt over situasjonen.
– Jeg er veldig trist og skuffet. Mitt hjerte gråter nå. Jeg er nødt til å dra for å hjelpe mitt land og mitt folk.
Om sin egen familie vet han nesten ingenting.
– Jeg har ikke hørt noe om pappaen min, eller andre i familien. Hele området hvor de bodde er, helt flatt. Den eneste jeg vet er i live er min mor.
Kaos og kriminalitet i gatene
I tiden etter skjelvet har
i gatene. Det har de to tenkt over.– Det er en stor risiko å dra dit. Det må vi ta hensyn til. Det tar vi ikke lett på, og hvis vi ser at det blir utrygt, så må vi vurdere å dra til Den Dominikanske Republikk, sier hun.