Oppgjørets time: – Det var en skam å være samisktalende

200 personer har så langt åpnet seg for Sannhets- og forsoningskommisjonen, som er på rundreise i Nord-Norge for å lytte til dem som direkte eller indirekte ble berørt av fornorskningspolitikken.

Gry Fors Spein er en av dem som har fortalt sin familiehistorie. Det er gjennomgående at det er barn av dem som selv opplevde fornorskningen på kroppen som nå står frem.

– Mange eldre klarer ikke å fortelle. Det er kjempesårt. Og det har vært så skambelagt, sier Spein.

– Hva var det som var så skamfullt?

– Det var en skam å være samisktalende.

Systematisk skampålegging

Sannhets- og forsoningskommisjonen ble nedsatt av Stortinget i 2018. Den har som mandat å granske urett begått mot samer, kvener og skogfinner som følge av fornorskningspolitikken. Arbeidet skal munne ut i et forslag til politikerne om tiltak som kan bidra til videre forsoning.

Ivar Bjørklund er kulturhistoriker og medlem av kommisjonen. Han bekrefter at mange av historiene fra de eldste aldri kommer frem til dem, nettopp på grunn av skammen de er påført.

– Det var systematisk skampålegging i tre–fire generasjoner. Det har konsekvenser, sier han.

Gry Fors Spein ble født i Oslo, men har bodd deler av barndommen hos sin tante i Øksfjordbotn. I voksen alder har hun bodd i Karasjok, men for to år siden flyttet hun til Målselv. I ungdomstiden og tidlig i voksenlivet følte hun på en splittelse: Hun var verken helt norsk eller fullt ut same.

– Det var veldig vanskelig da jeg var ung. Også fordi jeg ikke var samisktalende, men likevel følte en voldsom tilknytning til det samiske, sier hun.

Faren til Spein, Kristian Fors, ble født i 1931 og levde de første årene av sitt liv i en jordgamme på tomta hvor Spein har hytte i dag. På den åpne gressletta løp han fritt og ubekymret rundt, omkranset av søsken, mor og far – og husdyra som familien eide.

Da Kristian var seks år, døde moren brått. Faren ble sittende alene igjen med ansvaret for buskapen og barna. Familien var lutfattig, og det tok ikke lang tid før en representant fra Samemisjonens barnehjem banket på døra. Han skulle hente det yngste barnet, Ragnar, som hadde Downs syndrom. Med på lasset fulgte storebror, seks år gamle Kristian, som fikk i oppgave hos faren å passe på lillebror.

Det første barnehjemmet guttene bodde på, lå i Rotsundelv i Troms kommune, 12 mil hjemmefra.

– De var på pletten med en gang. De hentet jo barn både for å sende dem til skoleinternat og til barnehjem på den tiden, sier Spein.

Hun tror ikke bestefaren følte at han hadde noe annet valg enn å sende vekk de to yngste barna.

– Han mente nok at de ville få det bedre på barnehjemmet.

«Gode nordmenn»

62-åringens blikk veksler mellom sinne og sorg når hun snakker om faren. Han delte skjebne med hundrevis av barn da norske myndigheter gikk knallhardt til verks for å gjøre samer og kvener om til «gode nordmenn» fra midten av 1800-tallet og helt frem til 1960.

For at fornorskningen skulle være så effektiv som mulig, ble barn helt fra syvårsalder tatt ut av hjemmet og sendt på internatskoler langt unna.

De fikk ikke reise hjem til mor og far på ukes- og månedsvis, og morsmålet sitt fikk de ikke snakke.

– Det er uvirkelig, og man ville ikke gjort det i dag. Det er et trist og sårt kapittel i norsk, samisk og kvensk historie, sier Ketil Zachariassen, historiker og medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Rangering

«Den eneste redning for lappene er å absorberes av den norske nasjon.»

Dette var et av hovedargumentene som norske myndigheter brukte da de rundt 1850 innførte fornorskningspolitikken overfor samer og kvener i Norge.

Det handlet om nasjonsbygging, og sentralt stod fremveksten av den norske stat og frigjøringen fra Sverige i 1905. Man skulle kvitte seg med det danske åket.

– Norge skulle bli en nasjon for nordmenn, og i det konseptet var det ikke mye plass til andre folkeslag, sier Ivar Bjørklund.

Det talte heller ikke samenes sak at man på denne tiden hadde en sosialdarwinistisk samfunnsforståelse: Noen folkeslag var bedre enn andre.

– Det var en rangering hvor nordmenn var øverst, deretter kom kvener, som var svært arbeidsomme etter datidens oppfatning, og til sist kom samene, sier kulturhistorikeren.

Ble steinet

Spein forteller at da hun vokste opp, snakket nesten alle samisk i Øksfjordbotn. Det betød likevel ikke at samene var aksepterte av nordmenn i området. En tur til kommunesenteret Øksfjord var gjerne forbundet med både mentale og fysiske belastninger.

– Da mine onkler dro inn til Øksfjord, ble det kastet stein mot dem. Og da bestefaren min skulle til butikken i Tappeluft, fikk han ikke komme inn i butikken hvis det var en nordmann der.

– Så det var tøft, sier Spein.

Hun har også blitt møtt med at det er sjøsamenes egen feil at de mistet språket.

– Men herregud. Hvis du utsettes for trakassering og mobbing, så gjør du alt for at barna dine ikke skal utsettes for det samme.

Hun er glad kommisjonen har tatt turen til hennes barndomsbygd Øksfjordbotn. Her var fornorskningen knallhard.

Historiske tall viser at det i 1845 var 61 prosent samer i Loppa, mens tallet i 1970 var nede på 2,6 prosent.

Gry Fors Spein er preget av sårene eldre familiemedlemmer ble påført.

– Jeg føler på en stor sorg. Jeg har vært veldig sint og følt at det har vært så urettferdig hvordan mine eldre slektninger har blitt behandlet.

Tøffe vitnesbyrd

Ketil Zachariassen i Sannhets- og forsoningskommisjonen vedgår at mange av historiene de får servert er tøffe å lytte til.

– Det er ulike historier, men noen av dem er tunge og triste fortellinger om opplevelser i barndommen, som mange har båret på hele livet. Det er tungt å lytte til noen av dem.

Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern og rus, Sanks, bistår kommisjonen i arbeidet.

Berit Frøydis Svineng Johnsen i Sanks har tatt imot mange av dem som har åpnet seg for kommisjonen.

– Mye handler om frykt for fremtiden for seg selv og sine barn. Og det handler om tap. Tap av noe man har mistet eller aldri har fått ta del i, sier hun.

Seksuelle overgrep

Faren til Gry Fors Spein, Kristian Fors, døde i 2014. Før han gikk bort, ga han et intervju til Lulesamisk senter i Tysfjord. I intervjuet, som familien har valgt å dele med NRK, forteller han nøkternt om livet på barnehjemmet – med sorger og gleder.

Noen av de voksne var snille og omsorgsfulle, mens andre ikke brød seg like mye om barn som ikke var deres eget kjøtt og blod.

Han forteller også om overgrep av de eldste jentene ved barnehjemmet i Tysfjord rundt 1940.

Kristian Fors sier i intervjuet at barnehjemslivet ga han mindreverdighetskomplekser, og at han mistet det han en gang måtte ha hatt av samisk språk.

– Jeg kom fra et tospråklig hjem, men jeg husker ikke om jeg kunne samisk da jeg kom på barnehjem. Men jeg kunne det ikke da jeg dro derfra, sier han.

Gry Fors Spein sier at faren var smart og hadde fotografisk hukommelse. Han hadde en stor samling Lapponia-litteratur, som regnes som den første større beskrivelsen av samer. Spein blir blank i øynene når hun snakker om det hun mener er tapte muligheter for faren.

– Hadde han vokst opp i et normalt hjem, tror jeg han hadde tatt utdannelse, sier hun.

Da faren flyttet fra barnehjemmet som 16-åring, dro han sørover. Han tok ikke utdannelse, men livnærte seg som husmaler. Kristian Fors flyttet aldri tilbake til Øksfjordbotn og Finnmark.

Tapte muligheter

En del av målet til myndighetene var å gjøre samer og kvener en tjeneste ved å utdanne dem og gi dem et godt liv som gode nordmenn.

Det slo helt feil.

– Dette er ikke bare en fortelling om at de gjennomgikk fornorskning. Det er en fortelling om livssjanser, sier Ivar Bjørklund.

Han sier at den sviende fornorskningspolitikken førte til tap av muligheter for en hel generasjon, kanskje flere.

– Folk fikk ikke ta del i de mulighetene som andre fikk på grunn av mangel på innsikt, mangel på kompetanse, ferdigheter og selvfølelse.

– Manglende selvfølelse har vært gjennomgående i disse fortellingene, sier Bjørklund.

Han mener det er en gjennomgående motsetning mellom intensjoner og resultater i fornorskningspolitikken.

– Det sies at veien til helvete er brulagt med gode intensjoner, og i norsk skolepolitikk i samiske og kvenske områder er det sånn. Det var ikke rasisme eller ondskap satt i system.

Motstand eksisterte ikke

Til tross for at det var utdannede folk som deltok i fornorskningen, så forstod de ikke konsekvensene, sier Bjørklund. Konsekvensene hadde ikke noen moralsk verdi for dem.

– Det faktum at et folkeslag var i ferd med å forsvinne, betydde null og niks, sier han.

Historikeren forteller at fornorskning var et udelt positivt begrep, og at motstand mot myndighetens politikk knapt eksisterte.

– Det var få som kunne artikulere en motstand, og den lille motstanden som var der, ble skjøvet under teppet, sier han.

Så effektiv var fornorskningspolitikken at mange steder langs kysten av Nord-Norge vokste det opp en generasjon etter andre verdenskrig som ikke visste at de var samer. Foreldrene og besteforeldrene visste. Men de tiet. For alt i verden ville de ikke at deres egne barn og barnebarn skulle gå gjennom den samme fornedrelsen de selv hadde opplevd.

Når den yngre generasjon fikk snusen i at de var av samisk ætt, ble det oppstandelse rundt mangt et kjøkkenbord. Ungdommen hadde ikke følt skammen på kroppen. De ville gjerne vedkjenne seg sin samiske arv. Mange av dem var rasende – både på foreldrene som ville skjule og på myndighetene som hadde utført dette ranet av språk, identitet og tilhørighet.

Alta-saken

Oppildnet av Alta-kampen, miljøkampen som utviklet seg til en urfolkssak da Alta-Kautokeino-vassdraget ble bestemt utbygd, kom sjøsamene for fullt på banen i starten av 80-tallet. Bevæpnet med årtier av undertrykt sinne.

– Vendepunktet het Stilla og Alta. Den kampen avslørte elendigheten i det norske samfunnet, for frem til Alta-aksjonen eksisterte ikke samene i det offisielle vokabularet. Konstitusjonelt og juridisk var det bare reindrifta som hadde en plass, de andre var ikke-eksisterende, sier historiker Ivar Bjørklund.

Under Alta-aksjonen, da den norske regjeringen hadde både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet på seg, ble det synlig for alle at samene ikke hadde noen folkerettslig plass i Norge, sier han.

– Og det måtte regjeringa bite i seg. Noe de også gjorde.

ILO-konvensjonen

Bjørklund karakteriserer tiåret mellom 1980 og 1990 som det kanskje mest dramatiske i norsk politisk historie.

– Aldri har så mange politiske endringer skjedd så fort. Vi fikk samerettsutvalget og Sametinget, og vi sluttet oss til internasjonal folkerett gjennom ILO-konvensjonen om urfolksrettigheter.

– Før 80-tallet var Norge en monokulturell nasjon, men etter 1990 måtte man akseptere at Norge var et multietnisk samfunn, sier han.

Gjemte unna det samiske

Fra en sped begynnelse på 80-tallet, og enda mer uttalt rundt tusenårsskiftet, vokste det altså frem en generasjon som ville ta den sjøsamiske arven tilbake. Blant dem en ung Gry Fors Spein. Hun stilte seg spørsmålet om hvorfor mange av hennes eldre slektninger kunne snakke samisk, men likevel ikke bar synlige tegn på at de var samer. Det som måtte være av samiske klesdrakter, skotøy eller smykker, var stuet vekk på mørkeloftet eller kastet.

Med pengestøtte fra Staten gikk hun og daværende journalist Ragnhild Enoksen i gang med å samle inn spor fra en svunnen tid. På de mange småstedene rundt i Loppa kommune fant de det de lette etter.

– Vi samlet blant annet inn over førti ulike typer av komagbånd, og vi rekonstruerte også sjøsamekofta som var brukt i store deler av Vest-Finnmark i tidligere tider, sier Spein.

Det var ikke bare materielle verdier som dukket opp. For de gamle som hadde vokst opp med å få innprentet at de ikke dugde i det norske storsamfunnet, ble det rent for mye når to unge damer knakket på og viste positiv interesse for den samiske kulturen.

– Mange av de eldre begynte å gråte. De ble så glade for at noen kom og ville snakke samisk med dem og at vi var opptatt av deres tradisjoner, sier Spein.

Ikke sint mer

«Drrr». Det mørke trebordet vibrerer idet Spein sin mobiltelefon ringer. Hun svarer først på norsk, men brått går samtalen over til samisk. Idet hun legger på, forklarer hun at det var familiens «verte», altså en samisk familievenn og hjelper gjennom mange år.

Selv om hun etter eget utsagn «snakker samisk som en femåring», har det vært viktig for Spein å holde fast både på samisk språk og kultur. Hun har i dag tre barn og et barnebarn som er samisktalende.

– Jeg kjenner på et veldig ansvar for å ta tilbake både duodji-tradisjonene og språket. I dag er det ikke lenger motstand mot det samiske og mange av de unge er interesserte i å lære, sier Spein, som har holdt koftekurs i Kvænangen i mange år.

I dag bærer mange yngre sjøsamer sine rekonstruerte kofter med stolthet. Men selv om holdningene til det samiske har endret seg til det positive, har det ikke kommet av seg selv.

– Det har vært en hard kamp. Og det er det fortsatt.

Sinnet hun har båret på i mange år, begynner å slippe taket. Nå tillater hun seg å føle på andre følelser, slik som håp.

– Nå håper jeg at et av resultatene av Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid skal være at det opprettes språksenter rundt omkring, slik at de unge kan ta tilbake språket. Det er veldig viktig.

– Vil det være mulig å gjenopprette skaden fornorskningen medførte?

– Nei, den skaden er et dypt sår som det vil ta lang tid å lege. Men det må være mulig å ta tilbake noe. Men det er myndighetens ansvar.

For 62-åringens egen del har livet vært en berg-og-dal-bane av følelser og forvirring knyttet til egen identitet. Men årene har slipt ned de vonde kantene, slik at den samiske identiteten i dag ligger som en trygg kappe rundt henne.

– Nå står jeg støtt i min egen kultur, sier Gry Fors Spein og viser frem smilerynkene.