Rekordfiskene fikk opp folketallet

– Hvor er torsken?

Marc Ihle fra Østerrike hekter enda en småfisk av kroken. Sei på halvannen kilo er knapt kattemat på havet utenfor Sørøya. Dessuten er det feil art.

– Jeg tok en på 15 kg i går. Akkurat her, trøster Jaromír Tomecek. Tsjekkeren kom hit som turist hvert år i ti år, før han til slutt gjorde lidenskapen til levebrød. Nå guider han en økende strøm av sportsfiskere fra hele Europa som alle har den samme drømmen: De vil kjenne en rekordfisk som kjemper desperat for livet i den andre enden av snøret.

Og de kommer til rett plass:

Verdens største torsk og verdens største brosme er tatt i land på Sørøya. Kveitene passerer 100 kilo med god margin. Derfor har havområdene her et ry som ingen andre kan matche.

Likevel tok det tid før folk på øya skjønte hvilken gullgruve de satt på. Det gikk ikke opp for dem før krisa rammet.

Konkurssjokket

Den traff dem med full tyngde i januar 2002. Konsernet som eide tre store fiskeribedrifter på øya gikk konkurs. Fiskeværene Hasvik, Breivikbotn og Sørvær ble alle rammet. 110 mennesker mistet jobben.

– Det kom over natta som et sjokk, sier Eva Danielsen Husby. Hun er ordfører i Hasvik kommune, og var varaordfører under konkursraset.

– Vi fikk en arbeidsledighet på 25 prosent. Du må ha vært midt oppe i det for å skjønne hva det gjorde med samfunnet vårt.

Mona Jacobsen Saab var en av dem som ble rammet. To år tidligere hadde hun overtatt farens hotell, sammen med sin mann Ahmad.

– Da glødet det her ute. Alle var i arbeid. Det var full fart i rekeindustrien og på fiskebrukene, og vi tok opp lån og oppgraderte hotellet. Så var det bråstopp. Fiskeindustrien hadde stått for trafikken, men plutselig var det bare en og annen bobestyrer og vedlikeholdsarbeider som sov her, sier Saab.

– Jeg tenkte at jeg kunne samle alle nøklene i en pose og levere dem til banken, eller brette opp ermene og jobbe. Jeg valgte det siste.

Spørsmålet var hva hun skulle jobbe med.

– Vi var åtte bedrifter som hadde tilknytning til reiselivet. Vi konkurrerte om de samme kundene og likte ikke å samarbeide. Men på høsten 2002 begynte det å bli tomt i den ene og den andre kassa. Hvis vi ikke fikk endring kjapt...! Konkursspøkelset dinglet i krokene. Da det ikke kunne bli verre, satte vi oss rundt bordet.

Merkevare: Storfiskens rike

Reiselivet tok samling i bånn. Ut til Sørøya kom Jens-Harald Jenssen, sjef i Finnmark Reiseliv, med et godt råd:

Se hva dere har av gull. Smal det inn, gjør det salgbart.

– Vi hadde mye fint. Ryper, hare, multebær, en grønn øy. Men når du skal ut i verden og selge, drukner det i mengden. Du blir en av 1000. Det vi hadde som var unikt, var Havfiskefestivalen. Når vi leste resultatlistene, så vi at ingen andre kunne vise til slike resultater, verken i størrelse eller mengde, sier Mona Saab.

Dermed var merkevaren klar. Sørøya skulle selges som storfiskens rike.

Til dekket bord

Noen vil si at det var på høy tid å gripe sjansen.

– Reiselivet gikk til ferdig dekket bord. Jeg er overrasket over at de ikke hadde klart det før, sier Geir Adelsten Iversen. Han er leder i Sørøy Havfiskeklubb, som han også var med på å stifte.

– Vi startet klubben i 1987, og hadde etablert oss som den desidert beste havfiskefestivalen i landet. Dermed var vi også svært gode i europeisk sammenheng, sier Iversen.

– Havfisketurismen var ikke så etablert den gangen, sier Mona Saab.

– Du hadde store plasser lenger sør, som Hitra og Lofoten, og Repvåg var vel etablert, men det var ikke så vanlig. Og så hadde vi ikke vært tvunget til å se oss om etter nye føtter å se på, vedgår hun.

– Vi startet med én båt som broren min eide. De to første sesongene måtte vi skrangle i hop det vi kunne. Men så begynte de råeste havfiskerne i Europa å lukte på Sørøya.

– Havfiskerne har en fordel: Det er lett å finne dem. De er organisert i klubber, og de har sine egne messer rundt i verden. Markedsføringen ble enklere når målgruppa var så konkret, sier Saab.

Også den digitale jungeltelegrafen gjorde underverker. En stri strøm av «fiskeporno» på Facebook, både fra Hasvik Hotell og aktører som Nordic Sea Angling, fortalte kundene at storfisk på kroken var et daglig fenomen.

Kamp om fiskeplassene

Fisken hadde så langt tilhørt yrkesfiskerne og de lokale. Ikke alle var like glade for å dele den.

– Det har vært mye konflikter i dette, sier Geir Iversen. Fiskefestivalsjefen ble ordfører i 2003, og fikk se at turistsatsinga møtte motstand – også i tider med mye fisk i havet.

– Lokale fiskere er ikke så veldig fornøyde når turistfiskere henger seg fast i brukene deres. Det har blitt en del tapte sjøvær, sier Iversen.

Mona Saab mener forholdet til yrkesfiskerne stort sett er bra i dag, men forstår at mange fikk piggene ut.

– Det er naturlig å være skeptisk når andre vil inn i ditt matfat, og det tok litt tid før vi fant ut av spillereglene. Nå er vi nøye med å informere om bøyer og merker i havet. I dag tror jeg de fleste på øya ser verdien av turismen, og ser at vi er en del av grunnlaget for at det for eksempel finnes en butikk i alle de tre fiskeværene, sier hun.

– Jeg har 16 fast ansatte som bor og betaler skatt i Hasvik. Pengene som flyter gjennom bedriften skal komme lokalsamfunnet til gode.

Tallene på overnattinger i kommunen er en god indikator. I 2003 var det omkring 1000 gjestedøgn. I fjor passerte de 35.000, ifølge tall fra kommunen.

Etter konkursene har også fiskeindustrien kommet på fote igjen, både i Breivikbotn og Sørvær.

– Industrien er bærebjelken, men turistfisket er en god nummer to. Kommunen er ingen ting uten dem, sier ordfører Eva Husby.

– Nesten alt handler om fisk på Sørøya. Ønsker du deg flere bein å stå på?

– Nei, ikke som situasjonen er nå. Vi har fiskeflåten, fiskeindustrien, reiselivet som satser på fisk, lakseoppdrett og smoltanlegg. Så det er fisk, men det er mange bein!

Politianmeldt

Kampen om fiskekvotene er et evig tema i kystsamfunn nordpå, men i Hasvik kommune har konfliktene vært uvanlig sterke. Ordfører er blitt beskyldt for å selge selve arvesølvet – en trålkvote som skulle leveres til industrien på Sørøya. Kommunen sa fra seg rettighetene mot å få 12,5 millioner til et investeringsfond, der lokale fiskere kan låne penger.

Fondet er en suksess, ifølge ordføreren. Hun viser til at mange andre kystkommuner mister både båter og kvoter, mens Hasvik har beholdt sine båter de siste fem årene.

Ikke alle ser det slik. Geir Iversen, eks-ordføreren og havfiskelederen, var blant dem som ville ha politiet til å granske om ordføreren hadde brutt loven. Anmeldelsen er nå endelig henlagt.

– Det er aldri morsomt å bli politianmeldt. Men jeg har vært trygg på hva jeg har gjort, og vi har hatt jurister i departementet med oss. Resultatet mener jeg er veldig godt for Hasvik-samfunnet, sier Eva Husby.

Omstreifere

På Hasvik Hotell kan vi se snøkledde fjelltopper og kjenne duften av fersk fiskegryte. Men midt i det rotnorske er det også kjøttboller med hvitløk, safrangul ris med kanel, rosiner og stekte mandler. Medeier og kokk Ahmad Saab representerer Libanon, og folk fra ytterligere 27 nasjonaliteter har fått seg jobb på Sørøya – eller grunnlagt sin egen bedrift.

– Kystsamfunn som Hasvik har alltid vært bebodd av omstreifere, så dette er ikke noe nytt, sier Eva Husby.

– Veldig mange barnefamilier fra Litauen har slått seg ned. Vi har en del polakker som jobber på fiskebruket i Breivikbotn, men der er det flest menn. Vi skulle ønske de tok kone og barn med seg hit, sier Husby. Innflyttere får gratis barnehage den første tida.

Levekårsundersøkelsen pekte ut Hasvik som Norges verste kommune i 2008, og folketallet sank enda et år. Siden har pila pekt oppover, og fasiten så langt er vekst på 12 prosent.

Torunn Krane er blant innflytterne. De akademiske kollegene hennes mente hun var gal da hun sa opp jobben på høyskolen i Alta for å jobbe med noe praktisk. Nå driver hun Krane Brygge i Breivikbotn, og forklarer entusiasmen for turistbransjen med et sitat fra Håvamål: «Mennesket er menneskets glede.»

– De fleste gjestene våre kommer igjen år etter år. De er personer, ikke et nummer i rekken, sier Krane.

– Mange av dem kommer fra storbyer. De synes det er helt fantastisk å være i en autentisk fiskerihavn. Du kan åpne sansene i stedet for å lukke dem. Duften av naturen. Naturens stillhet og lyder. Det er dette vi mennesker er laget for.

Dugnadsånden

Når ordføreren ser tilbake på oppturen, trekker hun fram innbyggerne i kommunen som nøkkelen.

– Folketallet sank, men vi beholdt ressurspersonene: Folk som hadde et stort hjerte for Sørøya og ville stå på, sier Husby.

Hun viser oss rundt havna i Breivikbotn, der turistanlegg og fiskeindustri ligger side om side, og der innbyggerne har bygget havnepromenade på dugnad.

– Vi er på en øy. Vi har erkjent at skal det skje noe, må vi gjøre det selv. Vi ser det under Sørøydagan, Havfiskefestivalen, Sørøyrocken. Det er en dugnadsinnsats som er helt hinsides det man kan forvente i et lite samfunn som dette, sier Husby.

– Sørøya har blitt kul! Sørøyrocken trekker unge folk fra byene ut hit. Det er noe nytt.

Og turistene legger igjen mer enn penger, sier ordføreren.

– Sørøya var akkurat like vakker for tjue år siden, men vi som bor her er mer bevisst på hvor vakkert vi har det. Det er takket være turister som kommer hit og forteller oss det.

Vokser videre

Hos Mona og Ahmad Saab har regnskapene vist et og annet rødt tall de siste årene, men optimismen går samme vei som omsetningen. Bedriften satser friskt. To nye og større båter er underveis. Hotellet og gjestestuene har til sammen 110 sengeplasser i dag. Neste år har de 140.

– Puben her er ikke noe glansnummer, sier Saab og peker mot et interiør som er alt annet enn moteriktig.

– Men de som kommer hit skal ikke på pub. De har puber nok der de kommer fra.

Ute på havet har guiden Jaromír Tomecek store problemer med været. Det er altfor bra. 7 kilometer fra land er det blankstille; vi kan høre hvert varsomme plask fra regndråpene som møter saltvann.

– Vi fisker på den samme flekken hele tida. Det skulle vært litt vind. Det er meningen vi skal drive over fiskeplassen.

Marc Ihle har også sitt å slite med: For mye fisk. Han vil ned til bunns, til torsken – men får ikke pilken forbi seistimene. Det hjelper ikke at Zdenek på nabobåten har tatt en torsk på 10 kg. Marc må konstatere at det ikke blir noen ny torskerekord i dag. Det blir ikke torsk i det hele tatt.

Men folket på Sørøya har ikke solgt ham fisk. De har solgt ham drømmen om fisk.