Hopp til innhold

Marius og Isak blir kalt «hun» – forsker mener man bør slutte å anta kjønn

Hvordan kan man vite hvilket kjønn en person har? Folk blir forvirra når de ser Marius (18) og Isak (19). Men å gjette hva andre er, bør man slutte med, sier forsker.

Marius Sundstrøm og Isak Idström

Isak Idström og Marius Sundstrøm sitt biologiske kjønn er kvinne, mens kjønnsidentiteten er mann. De har forståelse for at folk kan bruke feil pronomen.

Foto: Annabelle Kårvåg Sørensen / NRK

– Jeg tror det er veldig forvirrende, og at folk er redd for å si feil. Det forstår jeg jo. Det er jo et litt skummelt tema, for det er mange som ikke vet så mye om det, sier Marius Sundstrøm fra Tromsø.

Både han og kompisen Isak Idström har vært ukomfortable i kroppene sine så lenge de kan huske.

Men da de bestemte seg for å fortelle sine nærmeste om det, løste det seg. De kunne plutselig begynne å være seg selv.

Likevel hender det fremdeles at folk bruker pronomenet «hun» når de refererer til dem, og ikke «han» – som er det riktige.

I starten ble jeg lei meg og frustrert. Jeg skjønte til slutt at det er en prosess for dem også, sier Isak.

– Vil ikke putte meg i en boks

Ikke alle identifiserer seg med «han» eller «hun». I fjor åpnet også Instagram opp for at man kan skrive hvilket kjønn de identifiserer seg med.

Det kan være lett å bedømme ens kjønn basert på utseende, og der kan man ta helt feil. Det har Marius erfart.

Jeg har selv opplevd at folk har blitt forvirret når de ser meg. Jeg har kort hår og kler meg maskulint, men samtidig har jeg feminine trekk.

Da han fortalte om sin kjønnsidentitet til familien og venner, var det ingen negative reaksjoner. Det gikk ganske «smooth», ifølge Marius.

Marius Sundstrøm og Isak Idström

Med en gang de byttet navn til Marius og Isak, kjente de at det var riktig. Årsaken til den ukomfortable følelsen kom av at de var i feil kropp.

Foto: Annabelle Kårvåg Sørensen / NRK

– Men det har vært vanskelig å bytte over. De har sagt feil mange ganger – noen ganger skjer det nå også. Navnet får de til, men det er pronomenet som blir feil; «hun». Men det gjør ingenting, for jeg forstår det.

Selv kan han også si feil, når han omtaler seg selv i tredjeperson. Blant annet omtaler han seg selv som «søster» noen ganger.

Samtidig som jeg er transgutt har jeg også feminine sider, så jeg vil ikke putte meg i en boks heller. Jeg vil utfordre kjønnet litt også, men samtidig ha «han» som pronomen og være gutt.

Men Marius har aldri tenkt tanken på at han identifiserer seg som noe annet enn mann. Da han på nyttårsaften for ett år siden byttet navn fra Miriam til Marius, ga plutselig alle følelsene han hadde kjent på mening.

– Retter på dem

Jeg kunne ønske man kunne knipse i fingrene og så sa de riktig pronomen, men det funker ikke sånn, sier Isak.

Da han var 16 år tok han grep og fortalte til moren sin at han er en gutt.

– Jeg turte ikke å si det rett ut. Jeg skrev det på papir, ga det til moren min og løp på rommet og gjemte meg.

Men også han ble kun møtt av støttende ord og handlinger. Isak sier at moren hans foreslo å bestille legetime for å få henvisning til BUP og starte prosessen.

Endelig kunne følelsen av å ikke tilhøre sin egen kropp forsvinne. Selv om bruken av riktig pronomen ikke alltid finner sted.

Det er omtrent fire år siden jeg sa det til foreldrene mine, og de sier fremdeles feil pronomen noen ganger – men jeg forstår det jo, for det er nytt for dem.

Han ignorerer det som oftest, men kan også rette på folk dersom han kjenner dem.

Men som oftest retter de på det selv, sier Isak med et smil.

Lena Gross, forsker ved UiT

Lena Gross ønsker man slutter å anta hvilket kjønn en person er.

Foto: Annabelle Kårvåg Sørensen / NRK

Hvilket kjønn en person har

Forsker ved UiT – Norges arktiske universitet, Lena Gross, har jobbet med skeiv teori og kjønnsperspektiv i ni år. Denne måneden legger Senter for kvinne- og kjønnsforskning ut 17 kortfilmer der forskere fra ulike fagfelt deler refleksjoner og funn fra forskningen sin.

Gross sin video hadde utgangspunkt i «Hvordan kan vi vite hvilket kjønn en person har?», og hvordan kan man egentlig det?

Det er nettopp det; man kan ikke det. Man kan vite det selv, men andre kan ikke nødvendigvis se det, sier forskeren.

Hen sier det er en lang prosess for flere å finne ut selv hvilket kjønn man er.

For oss som er over 30 år, har det vært så lite snakk om det i samfunnet. Mange hadde ikke et begrep for det, de har bare visst at noe ikke stemmer. For noen tar det mange år, mens for mange er det klart helt siden man er født.

Selv kjenner hen ingen som blir lei seg av at noen bruker feil pronomen, så lenge det ikke er med intensjon å såre eller at det er gjentakende.

Det hadde vært fint om det hadde vært normalt å ikke anta hvilket kjønn man er.

Gross mener det åpner et rom for alle, og at det gir ikke-binære sjansen til å bestemme selv om man ønsker å fortelle om kjønnsidentiteten sin eller ikke.

– Klær og yrker kan gjennom det bli mindre kjønnet, så det gir rom for alle i samfunnet til å velge selv hvordan man vil uttrykke seg eller hvilke yrkesvalg de vil ta, uten å bli sett på som unormale.

– Mer åpenhet

Jeg forstår hvis folk synes det er vanskelig, fordi det er noe nytt. Men saken er at det ikke er så farlig, for sier du feil kan du bare rette opp. Du trenger ikke gjøre noe stort ut av det, sier Gross.

Marius og Isak føler det er større aksept i samfunnet i dag når det kommer til kjønnsidentitet, selv om det enda er noen som ikke helt forstår det.

Men på ungdomsskolen prøvde Marius å stenge ute følelsene han kjente på.

Jeg prøvde å være som de andre jentene. Kle meg i det som var ìn; «tighte» jeans og tettsittende klær. Jeg følte meg ukomfortabel, men jeg bare stengte det ute.

Han løy til seg selv, fordi han følte han ikke var sterk nok til å tenke på årsaken til følelsen av å være ukomfortabel i egen kropp.

De tror det hadde hjulpet med mer åpenhet rundt temaet. For eksempel ved at det blir snakket mer om på skolen eller at omsorgspersoner tar praten med barna fra en tidlig alder.

Marius Sundstrøm og Isak Idström ved Kirkens Bymisjon

Isak og Marius tror det hadde hjulpet hvis det var mer åpenhet rundt temaet, både på skolen og hjemme, fra tidlig alder.

Foto: Annabelle Kårvåg Sørensen / NRK

Les også:

Nyheter fra Troms og Finnmark