Tundra fikk bli med videre!

Mona Kolstad startet ut fra Levajok etter en litt lengre hvil en planlagt, med alle de 13 hundene hun har igjen i spannet.

- Nå er jeg strålende glad, etter å ha fått den gode nyheten av veterinæren, smiler Mona Kolstad.

Alle hundene har fått klarsignal, de er klare for å ta fatt på neste etappe i Finnmarksløpet.

Ny energi

Da vi snakket med Mona like etter hun kom inn tidlig på morgenen, var hun så trøtt at hun knapt fikk ut ordene. Og nå, bare tre timer senere er det en opplagt hundekjører som møter oss.

- Jeg har fått nesten to og en halv times søvn, slettes ikke verst. Og når jeg da får en sånn opptur som når veterinæren var her nettopp, så blir det ny energi. Jeg var stygt redd for at jeg måtte sette to hunder av her i Levajok, men nå har begge fått grønt lys.

Mona forteller at det er massasje og nok hvile som gjorde hundene i stand til å fortsette løpet.

Viktig mot slutten

Det er først mot slutten av løpet det vil vise seg viktigst at hundekjøreren har mange hunder i spannet.

- De neste 30 milene ville man nok ikke ha merket så mye til om et par av hundene var ute. Men når det nærmer seg slutten av løpet får man kjenne det om man har satt igjen flere hunder. Da begynner det å bli tungt, og da er det best at mange er med og drar lasset, sier Mona.

Tung etappe

Strekningen mellom Levajok og Tana er tøff, og Mona er glad for at hun og hundene har fått hvilt ut.

- Dette er jo et rimelig ferskt spann, jeg tror ingen av bikkjene har fullført mer enn 600 kilometer før. Det viktigste er at jeg tar vare på bikkjene.

- Derfor tar jeg også 16-timers hvilen i Tana, når jeg kommer frem dit. Når vi har fått hvilt så lenge er hundene så å si hundre prosent restituert når vi starter på resten av turen.

Magetrøbbel

Like ved en av halmdungene et par av hundene har hvilt seg i ser man et tydelig og ikke så handfast bevis på at det ikke er alle hundene som har det helt bra i magen.

- Dette skal hjelpe raskt, og det er viktig. Jeg bruker naturmedisin, det hjelper bra. Det kan fort bli problematisk om bikkjene er dårlige i magen på veien, smiler Mona, mens hun heller et slags pulver inn i munnen på Binna.

Akkurat som oss mennesker kan hunder få løs mage av mye stress og styr. Og det er vel liten tvil om at det er mye oppstyr rundt hundene som deltar i Finnmarksløpet.

^{Vi kommer med flere oppdateringer om Mona Kolstad og hundene hennes etterhvert som Finnmarksløpet skrider fremover.}

Mer om Finnmarksløpet:

• Mona Kolstad: Slik går det med hundene
• Finnmarksløpet 1000 km: Rekordraskt til Tana
• Finnmarksløpet 500 km: Spenning i Karasjok
• ALT OM: Finnmarksløpet 2009
• Finnmarksløpet med Rune
• Mona Kolstad: Én hund ute av løpet