Én hund ute av løpet

Klokken 6 søndag morgen ankom Mona Kolstad og hennes hunder andre sjekkpunkt, Levajok.

Trøtt og sliten etter en allerede strabasiøs ferd, tok hun seg godt av hundene før hun selv fikk mat og hvile.

Skadet hund

Når man er ute på et så ekstremt løp som Finnmarksløpet er, må man regne med litt problemer. Allerede på første etappe ble det noen humper i løypa for Mona.

På vei ned til Skoganvarre fikk en av hundene til Mona en skade, og måtte settes av. Dermed har hun nå bare 13 hunder igjen i spannet.

- Jeg måtte sette igjen Kita på første sjekkpunktet. Det oppstod en akutt skade på nedstigningen til Skoganvarre. Jeg oppdaget det ikke før vi var nede ved sjekkpunktet der. Selv om man står på brems nedover bakkene, så går det fort. Ting som dette kan skje underveis, så det må man være forberedt på, forteller Mona.

Parkert

Vi treffer Mona og hundene på parkeringen, og man trygt si at hundene har parkert for en stund.

- Nå har de fått mat, og Hedda her har selvfølgelig fått sin spesialitet, kyllingfilet. Nå skal de få hvile seg litt før vi fortsetter, smiler Mona, mens hun kler på Ludvig et dekken.

Etter at hundene har fått på seg varme klær, venter Mona til de har lagt seg godt til rette i halmdungen sin, før hun legger pledd over dem.

Snart er det bare en slede, og 7 dunger med ulltepper som er synlig. Under der får hundene varme og hvile, og Mona kan ta seg litt av seg selv.

Hard medfart

Det ble en røff start fra Skoganvarre lørdag kveld. Og Mona havnet i en situasjon som kunne gått skikkelig galt. Ankeret, som er det hundekjørerne bruker for å parkere sleden, skapte problemer.

- Da vi starter var det ganske heftig kjøring, og det var issvuller etter sporet. Så da ble det ganske spennende. Jeg prøvde å kjøre så rolig som mulig da, men så hoppet ankeret under sleden av, mens vi var i en nedoverbakke.

- Ankeret satt seg fast i en tue, og da gikk jeg sånn hulter til bulter over sleden. Det ble et skikkelig bråstopp, men heldigvis gikk det bra. Og det virker som det gikk bra med bikkjene og, heldigvis, forteller Mona.

Lite snø

Mona kunne gjerne ønsket seg noe mer snø, men sier at det oppe på fjellet er bra føre i sporet.

- Over fjellet ble det ganske ålreit i sporet, så da ble det fint å kjøre. På vei ned hit til Levajok var det litt lite snø igjen. Da er det ikke særlig kult, når man har så mye krefter foran spannet. Man støter på stein og tuer, og da går det litt trott, sier Mona.

Comeback tar på

Tundra, som gjør comeback i Finnmarksløpet i år, sliter litt med hundekroppen etter turen så langt. Men Mona håper at hun ikke må sette av den stødige tispa allerede nå.

- Tundra har problemer med en skulder etter turen, det har tatt på med det tøffe føret som er til tider. Så hun stivner til i ene skuldra, og blir øm. Jeg håper å få massert henne opp nå på sjekkpunktet, slik at hun kan bli med videre. Med dette føret er det ikke så lett å komme opp i fart, derfor trenger jeg alle hundene med meg, sier Mona.

Så er det tid for å ta vare på seg selv litt. Mona Kolstad får i seg litt mat, før hun får seg et par timers søvn.

Mer om Finnmarksløpet:

• ALT OM: Finnmarksløpet 2009
• Først til Levajok: I tet på kvinnedagen: Girl power
• Erle Frantzen er ute av løpet
• Anne Rimmen blogger: Lørdag
• Finnmarksløpet med Rune
• Mer om: Monas hunder