Matte-forskere advarer mot talentsentre

– Forskningen er ganske entydig på at talentsentre ikke er veien å gå for å ivareta elever med høyt læringspotensial, sier Kjersti Wæge, leder ved Matematikksenteret ved NTNU i Trondheim.

I 2016 kom den offentlige rapporten «Mer å hente», der det ble slått fast at norsk skole ikke er flinke nok til å tilpasse undervisningen til alle elevene. Særlig har barn med høyt læringspotensial blitt neglisjert.

I et forsøk på å imøtekomme disse elevene har det siden poppet opp talentsamlinger i realfag flere steder i landet.

Ikke faglig basert

Forskere fra Matematikksenteret satt i utvalget som laget rapporten, og Wæge understreker at talentsamlingene ikke er forskningsbasert. De dukket nemlig opp før forskerne hadde gjort ferdig sin rapport.

– Mens utvalget jobbet med dette, ble det politisk bestemt at de skulle lage disse sentrene. Det er ikke bygget på faglige fundament. Forskningen sier at det å jobbe med disse elevene i klasserommet, er det som fungerer, sier Wæge.

Matematikkforskeren har flere argumenter for at talentsentre ikke er løsningen. En ting er at de er lokalisert til de større byene i Norge, og ergo utelukkes mange elever fra å delta. En annen ting er utvelgelsen.

– Det er ikke alltid den eleven som gjør det best på prøver, som har det største potensialet. Det kan like gjerne være barna som tenker litt annerledes og kreativt, sier Wæge.

Hun understreker at det å være god i realfag handler om mye mer enn å få rett svar på oppgaven. Derfor er hun bekymret for at man på et tidlig stadium setter elevene i bås, der man sier at en er flink i matte, mens en annen ikke er det.

– Vi er veldig redd for den tankegangen. Vi ønsker at alle elevene skal tenke at de virkelig kan utvikle seg i matematikk, sier forskeren.

Får støtte fra England

Matematikksenteret kurser lærere i hele Norge. De har tilbud om kompetanseutvikling og læremateriell som skal hjelpe lærerne. Det å lage metoder for undervisningen som gjør at elevene kan jobbe med samme oppgave, men på ulikt nivå, er en av de grunnleggende ideene.

Dette prinsippet har også Universitet i Cambridge omfavnet.

Til tross for at England har lange tradisjoner for privatskoler, sier professor i matematikk, Ems Lord, at den beste læringen foregår når elever på ulike nivå deltar i samme gruppe.

– Klasseperspektivet er så viktig. Det at alle kan få muligheten til å delta ved å ha en lav inngangsterskel, men med et høyt tak å strekke seg etter, sier Lord til NRK.

Hun gir eksempel på en oppgave som man kan gi hele klassen. Det er å telle alle beina til dyrene i Noahs ark, og deretter spørre hvor mange dyr som er om bord i båten.

– Da kan man utløse så mye nysgjerrighet. Hva med slangen? Hva med de tobeinte, eller er de egentlig trebeinte? På denne måten kan alle ha det gøy og samtidig utfordre seg selv. De kan også bli overrasket over at det finnes flere svar på samme oppgave, sier hun.

At man i Norge nå har en debatt om hvordan vi skal tilrettelegge for de evnerike elevene, synes Lord er prisverdig.

– Jeg synes det er fantastisk at Norge har disse diskusjonene, sier professoren.

Vil ikke skrote talentsentrene

Ella Idsøe, professor ved Universitetet i Oslo, har forsket på evnerike barn og hvordan de møtes i norsk skole i en årrekke. Hun var også en av bidragsyterne til rapporten «Mer å hente».

– Det trenger ikke være et enten eller her, sier Idsøe om talentsentrere.

Idsøe sitter i et nordisk nettverk der man ser på hvordan skolen og samfunnet kan møte de evnerike barna på en best mulig måte. I motsetning til Wæge er hun svært bekymret for at talentsamlingene skal skrotes.

– Jeg vil veldig gjerne at talentsentrene skal bestå og utvikles. Uansett hvor flinke skolene er, så kommer de aldri til å ha midler og ekspertkunnskap på lik linje med disse sentrene, sier professoren.

Idsøe deler idealet om inkludering og mangfold, og mener det er verdifullt at barna går i samme klasse.

– Den beste løsningen er at lærerne og de som jobber i skolen får opplæring i hvordan disse barna skal identifiseres og støttes i skolen. Men vi er ikke der enda, sier Idsøe.

Hun mener noen barn trenger ekstraordinære utfordringer.

– Hvis målet er å vekke motivasjon, så må det skje på et sted der man må kjempe for kunnskap og hvor man får utfordringer på sitt nivå. Mange av disse barna dyrker sine interesser etter skoletid. Jeg har blitt kontaktet av foreldre som vil lage egne mattegrupper på fritiden, sier hun.

Endringer i lærereutdanningen

Odd Tore Kaufmann er førsteamanuensis i matematikkdidaktikk ved høgskolen i Østfold og leder et nettverk for matematikk i lærerutdanningen i Norge. Han sier at det har vært et fokusskifte i lærerutdanningen de senere år hvor man erkjenner at også høytpresterende elever må få utvikle sitt potensial.

Han forteller at det er utviklet mange gode aktiviteter, blant annet fra Matematikksenteret, som skal hjelpe lærerne å tilpasse undervisningen.

– Utfordringen er at det også ligger mye annet stoff på nett, som ikke er kvalitetssikret. Dermed må man lete og prøve seg frem selv, sier Kaufmann.

Han forteller at læreboka fortsatt styrer mye av undervisningen.

– Utfordringen med det er at den er utviklet for gjennomsnittseleven. Hvis den skal ta for seg tilpasset undervisning, og i alle fall være egnet for de høytpresterende elevene, blir den gjerne oppfattet som for vanskelig, sier Kaufmann.

Han mener flere av lærerstudentene ønsker å undervise på en annen måte enn den tradisjonelle. Det å dele elevene i grupper hvor de samarbeider og lærer av hverandre blir stadig vanligere, påpeker han.

– Lærerne må utfordre seg på å tåle støy og på å miste styringa litt. Du har kanskje mer kontroll når du ser tjue elever sitte og regne hver for seg. Men når de sitter i grupper, har du kanskje ikke fullstendig kontroll på hva de lærer. Men det må du tåle, sier han.

– Det krever kanskje mye for å tørre å løsrive seg fra læreboka?

– Det kreves både selvtillit og trening. Derfor er det viktig for både lærere og lærerstudenter å øve på dette, sier Kaufmann.

Han mener de unge lærerne bør tørre å ta sin rettmessige plass på skolen.

– Tidligere har vi sett at når de kommer ut som fersk lærer, så tenker de at de må rette seg etter de eldre, erfarne lærene, som vet best. Men nå tror jeg mange er begynt å se på seg selv og sin egen læreridentitet på en annen måte. Jeg merker en liten endring der, sier Kaufmann.