Ned i knestående: Tidligere innbyggere koster den lille kommunen 73 millioner kroner

– Det er feil å si at vi angrer. Vi kan ikke angre på å gi noen et trygt og godt hjem. Men det er trist at det ikke ble opplyst om konsekvenser, sier Hege Beate Rollmoen (Ap).

Hun er ordfører i Lavangen kommune, som gjorde som mange andre under krisen i 2015. De tok sin del av ansvaret med å bosette flyktninger. Over 60 flyktninger fikk nytt hjem det første året.

Den lille kommunen i Sør-Troms på tusen innbyggere ble trukket fram som en av de beste i klassen. De la til rette for integrering og bygde nye boliger.

De ønsket seg særlig barnefamilier, og ble nominert til bosettingsprisen i 2015. De nye naboene deltok aktivt i lokalmiljøet og barna fikk nye klassekamerater.

Medaljens bakside ble en dyr affære. Barna til en av familiene havnet under barnevernets omsorg i løpet av det første året i Norge. Barna ble spredt rundt i landet – men regningen sitter Lavangen igjen med.

Barnevernloven sier nemlig at det er kommunen som vertskap idet vedtaket fattes, som må ta de løpende barnevernsutgiftene. Uavhengig av hvor vedkommende senere måtte være bosatt.

Mens innbyggertilskuddet går til den nye hjemkommunen.

– For meg er det helt uforståelig, det er ikke logikk i det. Utgiften og inntekten må gå hånd i hånd, mener ordfører Rollmoen.

Stopp på krisepenger

Lavangens kommunedirektør har estimert at bare de faste utgiftene vil ha en sluttsum på 72,7 millioner kroner innen barna er 18 år.

Ofte er det også knyttet ekstra kostnader til slike barn, fordi de har behov for tilrettelagt undervisning og helsehjelp.

Summen utgjør et halvt årsbudsjett for den lille kommunen.

Lavangen har tidligere blitt trukket fram fordi de har hatt god økonomistyring. Men nå vet de ikke hvordan de skal jobbe videre.

Kommunen har sammen med Årdal kommune i Vestland forsøkt å få Barne- og familiedepartementet til å endre regelverket.

I Årdal sitter de igjen med store utgifter etter at to barn var i kommunen i tre uker.

– Jeg har stor forståelse for at de kommunene er i en krevende økonomisk situasjon, skriver barne- og familieminister Kjell-Ingolf Robstad til NRK. Han vil ikke møte oss til intervju.

Han vil heller ikke love en endring i regelverket, slik at kommuner får refundert en større del av utgiftene til barnevern. Han peker på at Barnevernloven er utformet slik for å sikre at noen tar ansvar for barna, uansett hvor de bor.

Departementet mener krise-skjønnsmidler fra Fylkesmannen er løsningen her.

Lavangen har jevnlig hatt møter med fylkesmann og stortingspolitikere. Og de har i løpet av tre år fått til sammen 6 millioner kroner fra Fylkesmannen. Men det er ikke nok.

Bare i 2017 var utgiftene på 7 millioner kroner. Lavangen forventer utgifter på til sammen 5 millioner kroner hvert år i mange år framover.

– Vi har kriseskjønnsmidler, men vi kan ikke betale alt til en kommune. Det er mange som vil ha dem, sier fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker i Troms og Finnmark.

Hun mener saken er e så spesiell at det er grunnlag for å ta den med til et møte i departementet.

– Vi må diskutere om man nasjonalt må gi en håndsrekning til Lavangen kommune, sier Aspaker.

Ville bistå i krisen

Slik saken står nå, må Lavangen nå budsjettere for disse utgiftene. Da må sårt tiltrengte stillinger og lekepark til barna nedprioriteres. Tiltak som ville gjort kommunen mer attraktiv.

– Det gir oss et sterkt begrenset handlingsrom, sier kommunedirektør Erling Hanssen.

Både han og ordføreren fortviler over situasjonen. Nå krever de hjelp og råd fra staten og regjeringen. De klarer ikke mer.

– Jeg synes det er urettferdig at staten ikke tar regningen. Det er jo innbyggerne her som må betale regningen i form av dårligere tjenester, sier ordfører Rollmoen.

Lavangen kunne ønske de fikk et forvarsel om hvor store økonomiske vanskeligheter de kunne risikere å havne i.

– Det er vår plikt å bidra i en enorm krise, og å gi dem en trygg kommune å bo i. Og det er Lavangen. Vi var heldige som fikk ta imot så mange barnefamilier som vi gjorde.

Rollmoen fortsetter:

– Men jeg frykter at når tjenester må tas ned, så blir årsaken hengt på dem som kom hit. At de vil oppleve at folk snur ryggen og ikke tar de imot med åpne armer som før. Jeg er redd holdningen til flyktninger vil endre seg.

Ordføreren viser oss de nye boligene de bygde for flyktningene, og forteller om skiløp og fotballtreninger og vennskap på tvers av kultur. Hun er redd for å miste det gode mangfoldet i kommunen, og at flyktningene skal bli uglesett.

– Jeg håper og drømmer om at staten kommer inn og sier at denne regningen skal de ta. Dette skal vi ikke bære alene. Det drømmer jeg om, sier ordføreren.

• To barn budde der i tre veker – kommunen sit att med millionrekning