Tidenes miljøgave kommer lille julaften

– Det er 30 år på overtid, men veldig gledelig, sier Thomas Nilsen.

Som én av to aksjonister lenket han seg fast inne i smelteverket sommeren 1991.

Den lokale miljøaksjonen «Stopp Dødsskyene fra Sovjet» engasjerte flere tusen nordmenn tidlig på 90-tallet.

Nå, 30 år senere, er det snart slutt på flere tiår med giftig luftforurensing fra Nikel. Den 23. desember stenges smelteverket.

– Da vil utslippene stoppe, og vi forventer en betydelig forbedring av miljøsituasjonen. Det skriver kommunikasjonsansvarlig for Nornickel, Tatjana Jegorova, i en e-post til NRK.

– Dette vil være den største reduksjonen av svoveldioksidutslipp i Nord-Europa på mange, mange tiår. Det er veldig bra. Ikke bare for naturen på Kolahalvøya i Russland, men også for natur og mennesker i grenseområdene i Finnmark, mener Thomas Nilsen.

– Vil fortsatt påvirke naturen

På 80-tallet spydde anlegget ut rundt 400.000 tonn svoveldioksid i året.

De siste årene har de årlige utslippene vært nede i rundt 80.000 tonn. Dette er fremdeles fem ganger så mye som Norges samlede utslipp, ifølge Norsk institutt for luftforskning (Nilu).

– Situasjonen har blitt mye bedre, men vi opplever fortsatt enkelte episoder her på Svanvik. Senest i oktober hadde vi en episode der vi målte konsentrasjoner over norsk grenseverdi, forteller Nilu-forsker Tore Flatlandsmo Berglen.

Senest i 2019 var det flere episoder der utslippene også oversteg den russiske grenseverdien, som er høyere enn den norske.

Rundt smelteverket er all vegetasjon drept. Det ser ut som en ørken. På norsk side er det ikke like alvorlig, men også i Finnmark har forurensningen skadet natur og dyreliv.

Med nedleggelsen vil episodene med svovellukt og dårligere luftkvalitet forsvinne.

Tungmetaller som nikkel, kobber, kobolt og arsen vil derimot påvirke naturen i mange år, forteller Paul Eric Aspholm, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).

– Noe av forurensningen, som svoveldioksid, vil gi en rask endring, mens tungmetallene som ligger i bunnen av elver, i bakken og i skogen, ikke vil forsvinne så fort. Effektene fra dem vil vare lenge, sier han.

Men mye har skjedd siden 90-tallet. Reduksjonen i utslippene har allerede gitt positive effekter.

– Vi ser positive effekter på fisk. Det blir mer frosk og flere smågnagere. Skjegglaven på trærne begynner også å komme nærmere området her. Vi ser at mengden av forskjellige tungmetaller i ulike organismer avtar, sier Aspholm.

– Gir eieren et miljøalibi

Vladimir Potanin er medeier i Nornickel og en av Russlands rikeste menn. Han har uttalt at beslutningen om å stenge er en del av moderniseringen av Nornickel. Nå setter de i verk høyere miljøstandarder.

Mens smelteverket i Nikel blir avviklet, fortsetter driften i byen Montsjegorsk. Her er det et langt mer moderne anlegg.

Thomas Nilsen tror økonomi er grunnen til at Potanin velger å legge ned anlegget i Nikel.

– Dette gjør han fordi det er billigere produksjon i Montsjegorsk, og fordi det gir et miljøalibi. Nikkel er et metall som det grønne skiftet i verdensøkonomien kommer til å etterspørre voldsomt i fremtiden.

– Potanin vil ha et «grønnvasket image», og det får han ved å stenge smelteverket, mener Nilsen.

Bekymret for byens fremtid

Da beskjeden om en mulig nedleggelse kom i fjor høst, sto rundt 800 personer ved verket i Nikel i fare for å miste jobben.

Et år senere er det klart at mange av arbeiderne overføres til Montsjegorsk og Zapoljarnyj.

I tillegg har 285 av de ansatte takket ja til førtidspensjonering, ifølge Jegorova i Nornickel.

Men fremtiden til selve byen Nikel er flere bekymret for.

Det finnes imidlertid håp om at økt turisme kan skape bolyst og arbeidsplasser. Et annet fremtidshåp er det selskapet Uralgrit som står for. De har planer om å resirkulere de store slagghaugene etter nikkelproduksjonen til å lage slipemidler.

Ifølge selve selskapet vil de kunne skape mellom 30 og 50 arbeidsplasser i byen. Prosjektet er fortsatt under utvikling og har planlagt oppstart i 2021.

Timur Akhunzianov fra Uralgrit skriver i en e-post til NRK at de valgte Nikel av to grunner: Det er god kvalitet på råstoffet fra slagghaugene, og byen ligger nær Kirkenes havn.

Men Nikel-innbygger Irina Neganova er ikke veldig optimistisk. Hun har bodd i byen i mange år og jobber for reiseselskapet Barents Travel.

– For min del ser jeg ikke noe håp for at Nikel skal blomstre igjen, eller at noe seriøst skal skje i området. Men jeg håper jeg tar feil, sier hun.

Glade for at forurensingen forsvinner

Både i Kirkenes og i Pasvikdalen, som ligger nærmere Russland-grensa, er folk glade for at miljøforurensningen fra Nikel forsvinner.

– Jeg synes det er veldig bra. Vi vet at miljøet er inne i en kritisk situasjon. At Nikelverket legges ned, kan være en oppvekker for flere, mener Marta Møllersen, leder i Natur og Ungdom Kirkenes.

Yngve Beddari er født og oppvokst i Pasvikdalen, og har bodd der i nesten 60 år.

– Vi som bor her spiser jo mye fisk og vilt, og vi plukker bær og sopp. Og vi har jo hatt en liten klump i magen når vi tenkt på hvor bra eller dårlig det er for helsa vår, sier Beddari.

Flere av dem som bor i Svanvik har venner og bekjente i Nikel.

– Jeg er jo litt engstelig for at Nikel blir en spøkelsesby der folk flytter vekk, og at vi ikke kan opprettholde de positive møtene og kontakten vi har hatt, sier Beddari.