Det plinger inn en melding på telefonen. Lilla humrer litt og gjengir innholdet: Bingoen er avlyst. Ikke uventet. På grunn av koronaviruset og frykten for at smitten skal spre seg – mer enn den allerede gjør – og ta livet av folk.
Det er folk på Lillas alder som er mest utsatt for å dø av viruset.
Sjubarnsmoren og enken fra Alta fylte 89 år i februar. Hun er sprek, både i hodet og i kroppen. Hun bor hjemme, lager vafler til oldebarna når de er innom, er med i den lokale kvenforeningen og spiller bingo.
Ikke nå, da.
Nå lytter hun til myndighetenes bestemmelser for hvordan vi skal forholde oss i disse koronatidene. Hun har holdt seg inne i huset sitt siden torsdagen da hele Norge ble satt på vent.
Hun synes de som drar på hytta, drikker utepils og bryter karantenereglene er sløve.
– Man trenger jo ikke utfordre skjebnen.
Samtidig syns hun det er urovekkende at hele samfunnet har stopper opp for å redde dem som er i en av risikogruppene. Sånne som henne.
Karen Lillian «Lilla» Heitmann mener regjeringen snart bør oppheve noen av de strenge restriksjonen som er pålagt det norske samfunnet.
Foto: Gyda Katrine Hesla / NRKVirus og død
En rekke pandemier har herjet i verden de siste 100 årene.
Spanskesyken, som dukket opp i 1918, tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker.
De tre neste pandemiene har utspilt seg i Lillas levetid:
Asiasyken kom i 1957, og i Norge døde 837 mennesker av sykdommen. I hele verden døde mellom 1 og 2 millioner mennesker.
Hongkongsyken kom i 1968. I Norge døde mellom 400 og 800 mennesker. Om lag en million mennesker døde på verdensbasis.
Neste store globale influensa var svineinfluensaen, som kom i 2009. Utbruddet startet i Mexico, og etter 120 dager var over 260 000 smittet.
Til slutt var et sted mellom 11 og 21 prosent av verdens befolkning smittet av viruset. Men til tross for et stort antall smittede, var dødeligheten til viruset 0,02 prosent. Noe man anser som en vanlig sesonginfluensa.
Lilla fikk kjenne to av disse sykdommene tett på kroppen.
Spanskesyken regnes som en av tidenes verste pandemier. 15.000 mennesker døde av sykdommen i Norge.
Foto: Otis Historical Archives National Museum of Health & MedicineTante Magna døde
Høsten 1957 var mild i Finnmark. Det var ennå ikke snø ute da folk begynte å bli syke av asiasyken, som hadde sitt opphav i Kina.
Lilla var 28 år gammel og hadde akkurat født sitt fjerde barn da hun ble smittet av viruset.
Ektemannen Kåre var bortreist på arbeid, og hun måtte klare seg som best hun kunne alene. Det var tøft. Hun fikk høy feber, og vondt i hodet, vondt i kroppen. Som en influensa, bare enda verre.
Bryllupsbilde av Lilla og ektemannen Kåre.
Det var mange som ble syke, men det ble ikke satt i gang noen smitteverntiltak den gang.
– Nei, nei, nei, jeg kan ikke huske at det var noe. Det var bare å holde seg inne og bli frisk igjen. Noe annet var det ikke, forteller Lilla.
Lillas tante, Magna, som var i sekstiårene og hadde dårlig hjerte, døde som følge av sykdommen.
– Datteren min Oddny ble skikkelig syk. Hun fikk ørebetennelse som en sånn ettersykdom etter asiasyken, forteller Lilla. Mange ble såpass slått ut av influensaen at de fikk andre sykdommer idet de begynte å bli friske.
Men at Lilla ble redd, for seg selv eller de små barna, klarer hun ikke å huske.
– Men ikke ta meg som et eksempel da, fordi jeg er sånn som ikke blir så lett redd, sier hun.
– Jeg er ikke sånn som blir så fort redd, sier Lilla.
Foto: Gyda Katrine Hesla / NRKSmitte-bombe-brød
I 1968 var Lilla 39 år og hadde sju barn, da hun ble slått ut av neste pandemi; hongkongsyken. Det føltes som sist: som en ekstra hard influensa.
Fem av barna hennes var gutter, og de spiste mye. Lilla minnes at hun stod over bakebollen og kikket ned på nevene sine som knadde og eltet en brøddeig.
– Ungene måtte jo ha mat, uansett hvor syk jeg var.
Hun tenkte for seg selv, nesten litt tragikomisk: «Bevare meg vel hvor mye bakterier det må være i denne deigen!»
– Men brødene ble stekt, og spist, og jeg husker ikke engang om barna ble syke.
Rammet ikke de gamle hardest
De siste 30 årene har Lilla tatt influensavaksine hver høst, og har ikke vært syk siden. Litt pjusk og forkjøla innimellom, men ikke skikkelig sånn slått-ut-og-ligge-i-senga-syk.
Da svineinfluensaen kom til Norge, valgte Lilla å ikke ta vaksinen. Hun tenkte:
– Jeg har hatt så masse sykdommer at jeg har blitt immun.
Ørjan Olsvik, som er professor i mikrobiologi ved Universitetet i Tromsø, forteller at hun faktisk har litt rett.
De som fikk svineinfluensa og som allerede hadde gjennomgått hongkongsyken, fikk nemlig et veldig mildt forløp av sykdommen.
Også på dødeligheten så man at de som hadde hatt hongkongsyken ikke ble like hardt rammet som de unge som ble smittet av svineinfluensaen.
Vanligvis pleier 80 prosent av dem som dør av et influensavirus å være over 60 år. Her var det stikk motsatt. Det var bare 20 prosent av dem som døde, som var over 60.
Professor i mikrobiologi, Ørjan Olsvik, sier at det ikke hjelper å gå rundt å være redd for koronaviruset. – Men hvis folk blir syke og dårlige, må de være raske med å kontakte helsevesenet.
Foto: Tonje Hareland / NRKIkke influensa
Nå sliter vi med koronaviruset, men det er altså ikke en influensa.
– Det er omtrent som å sammenligne en hund med et esel, forteller virusforsker Ørjan Olsvik.
– De er helt forskjellige, og de gir ikke noen kryssimmunitet å ha hatt en influensasykdom.
Verden har sett to andre skumle koronavirus forut for sars-cov-19, som vi strever med nå.
Først sars, som forårsaket en global epidemi i 2002–2003. Epidemien startet i Sør-Kina og spredte seg blant annet til Hongkong, Singapore, Taiwan og Canada. Om lag 3000 mennesker døde.
– Viruset så veldig ekkelt ut. Nesten 10 prosent av dem som fikk sykdommen døde, sier Olsvik.
Neste koronavirus, mers, kom i 2015. Viruset oppstod i Saudi-Arabia. I underkant av 3000 tilfeller er rapportert i følge WHO. Litt over en tredjedel av de smittede døde som en følge av sykdommen.
Ber om at ikke samfunnet stopper opp
– Vet du hva jeg syns? spør Lilla retorisk.
– Jeg syns ikke myndighetene skal holde på så lenge med så strenge regler som vi har nå. Ok, det var greit med de 14 dagene. Men hele samfunnet går jo i oppløsning!
Hun er takknemlig for at man har en politikk der man tar vare på menneskene i risikogruppene. Men på et eller annet tidspunkt må pauseknappen på Norge oppheves, mener hun.
Lilla peker på at folk blir arbeidsledige, og at vi ennå ikke kan se alle de økonomiske konsekvensene av stillstanden.
– Jeg syns ikke myndighetene skal være så strenge så mye lenger. Jeg tror ikke det er så farlig om unge folk blir syke, de klarer seg. Det har de alltid gjort.
Veggene i huset til Lilla er fulle av bilder og minner fra et langt og rikt liv.
Foto: Gyda Katrine Hesla / NRKIkke redd for å dø
Som barn i det den lille bygda Tverrelvdalen i Alta opplevde Lilla å se nabogutten dø på grunn av tuberkulose.
Da Lilla var 13 år, flyktet hun og familien til fjells for å gjemme seg for tyskerne. Hun hadde lenge mareritt om de bevæpnede soldatene som lette etter dem, fant dem og tvang dem til å flykte fra hjemfylket.
Vinteren 1944 ble hun tvangsevakuert fra et brennende Finnmark.
Nå er det en ny trussel som preger hverdagen til folk, verden over.
Mange i Lillas generasjon er redde for viruset, som tar liv, også i Norge. Ikke Lilla.
– Jeg er 89 år, så jeg er i faresonen. Det er jo den alderen de har vært i, de som har dødd. Men jeg er ikke redd.
– Dø skal vi alle sammen. Og jeg har levd et langt og et godt liv. Så det er jeg ikke redd for å dø i det hele tatt. Så mye som jeg har opplevd!
