Pensjonisten Inger finner glede sammen med folk som har havna utenfor samfunnet: – Mitt andre hjem

«Du ser no ut som ei så classy dame, millionærfrue.»

«Ja, jeg er jo millionær – på tid.»

I ei svart silkeskjorte med blomsterbroderi og en bredbremmet, svart hatt, sitter Inger Johanne Käll i ei sittegruppe utenfor Finnsnes kirke i Midt-Troms.

Sola varmer godt denne onsdagen, og lukta av grillmat sprer seg mens pensjonisten snakker med de andre gjestene på Kafé Pluss. Kafétilbudet har vært viktig for henne siden hun flyttet tilbake etter 52 år i Sverige.

– Jeg har en sønn som har vært ute og seila litt i livet. Det var han som tok meg med hit første gangen. Han sa: «Mamma, du er så sosial og sitter bare alene», sier hun.

Fem år senere har Kafé Pluss blitt som hennes andre hjem.

Kafeen er åpen tre ganger i uka, og Käll kommer hver gang såfremt hun ikke har andre planer.

Som minstepensjonist har kafeen vært et viktig tilbud for henne.

– Jeg har takka Gud og Kafé Pluss mange ganger for maten jeg har fått. Ellers hadde jeg sikkert ikke hatt noen tommel, for jeg hadde sugd bort alt, sier hun og ler.

Hør radiosaken:

– Dessverre et behov

Men det er nok ikke så langt fra sannheten, og Käll er ikke alene.

• Trenden ser man over hele landet. Før jul skrev NRK at 115.000 mennesker står i matkø over hele landet. De klarte kun å mette 77.000 av dem.

Kafé Pluss er et lavterskeltilbud i samarbeid med Lenvik menighet og Senja kommune. Denne måneden er det femten år siden de åpna dørene for første gang.

Stadig flere kommer til kafeen for å få mettet magen sin eller dekket sitt sosiale behov.

Her drikker Käll kaffe sammen med folk med rusutfordringer, folk med psykiske lidelser og folk med dårlig råd som henne.

– Dessverre er det et behov. Men det er veldig fint at det finnes, sier diakon og daglig leder Lill-Janne Bendiksen.

Nå er kafeen åpen tre ganger i uka, og to av dagene deler de ut matposer. I tillegg har kafeen et kleshjørne hvor gjestene kan finne klær de trenger.

Bendiksen anslår at rundt 30 personer tar kontakt hver gang de deler ut matposer.

Alt er gratis.

Både det lokale næringslivet og innbyggerne bidrar med mat, klær og møbler til kafeen.

– Vi har fått alt fra potet til dyner. Det er utrolig hvor mange som tenker at det er noe de ikke har bruk for lenger, men kanskje kafeen har. Det å få lov til å bidra direkte, det tror jeg er fint, sier Bendiksen.

Frivillighet er bærebjelken

Frivillighet er stikkordet for å få kafeen til å gå rundt.

Kjellrun Skoglund er blant de frivillige. Hun er også den som fikk ideen om en slik kafé for femten år siden.

– Jeg så noen som satt på en benk i parken som jeg skjønte ikke hadde noen plass å gå, kanskje hadde de ikke råd til vanlig kafé. Så da tenkte jeg, hvor kan de gå?, sier Kjellrun Skoglund.

Skoglund har sett at behovet for kafeen har blitt større over årene.

– Det er flere og flere som trenger ekstra mat og matposer, og som trenger å møtes her, sier hun.

I flere år var Skoglund daglig leder, og som pensjonist kunne hun ikke gi slipp på hjertebarnet sitt.

– Det er fordi jeg har blitt så glad i de menneskene som går her. Det å kunne gjøre noe for andre og føle at man er nyttig, det er det som er drivkrafta, sier hun.

Denne dagen sørger hun for at det er nok kaffe, te og vann til de besøkende inne i kafélokalet. Ute grilles det, og dagens grillmester er Reidar Strømme.

Han har vært frivillig her i tolv år, og er selv ufør.

– Det er godt å komme ut blant folk og vite at en kan bety noe for den enkelte. Det å kjenne at vi på kafeen blir satt pris på, det gjør noe med en selv også. Så det er en vinn-vinn-situasjon, sier Strømme.

Savner hverandre

En som trygt kan sies å være stamkunde, er Rainer. Han har vært gjest på kafeen siden de starta drifta for femten år siden.

– Når man har fri og ikke så mye å gjøre, da kan dagene bli litt lange. Det er sosialt å være her, sier han.

På kafeen dømmes ingen. Her kan man møte opp selv om man er ruset, eller om humøret er på bånn. Kravet er at man oppfører seg.

For pensjonisten Käll har de andre gjestene blitt en viktig del av hennes liv.

– Her fins all slags folk, og man må selv kunne snu kåpa etter vinden, man kan ikke sitte på sin høye hest. Jeg syns det er veldig trivelig. Og er det noen som ikke har vært her på ei stund, så savner man dem, sier hun.