Lastebilsjåfør Hanne krasjet med en liten personbil: – Et psykisk arr vil man alltid ha

– Jeg har ikke kommet meg fra ulykken ennå. Man jobber med det hver eneste dag for å komme seg opp igjen, men et psykisk arr vil man alltid ha.

Hanne Bakken bor i Alta og kjører lastebil.

38-åringen hadde jobbet to uker som lastebilsjåfør da det gikk galt. Hun ble involvert i en alvorlig trafikkulykke – en møteulykke mellom lastebilen og en personbil.

– Det opplevdes helt forferdelig. Det var grusomt.

Hanne kom fra ulykken uten fysiske skader. Likevel har den satt sitt preg, og hun forteller at tiden etter har vært tung. Det er vanskelig å fungere normalt og være til stede for de som er rundt henne.

Hun beskriver det som et mareritt man aldri våkner opp fra.

Noe av det Hanne trekker frem som utfordrende er følelsen av skyld og dårlig samvittighet.

– Skyldfølelse tror jeg man bestandig vil ha, uansett hvordan og hvem som har forårsaket ulykken. Man tenker på hva man kunne gjort annerledes, sier hun.

Lastebil.no omtalte saken først.

– Mange føler skyld

Guttorm Tysnes er fagansvarlig i Kollegahjelpen i Norges Lastebileier-Forbund (NLF). Han forteller at reaksjonene til yrkessjåfører som har vært i ulykker varierer.

– Noen sliter med søvn, andre sliter med å kjøre forbi ulykkesstedet eller synes det er tøft å lese om lignende ulykker. Dette er naturlige menneskelige reaksjoner, sier han.

Tysnes sier at veldig mange føler skyld, selv om de ikke har skyld.

– De sier for eksempel «Hvorfor fylte jeg ikke diesel i Alta i stedet for ..., Hvorfor tok jeg ikke kaffekoppen på kroa, slik kameraten min ville? Hvorfor leverte jeg ikke ungene i barnehagen i dag. Da hadde ikke dette skjedd!»

Tysnes forteller at i en høy andel av ulykker kan ikke yrkessjåføren lastes for kollisjonen.

Han viser til at de fleste ulykker skyldes førerfeil. Flere forhold kommer i tillegg, slik som vegstandard og hvordan føret på veiene er.

– Hvordan tar dere vare på lastebilsjåfører som har vært involvert i ulykker?

– Kollegahjelperne prøver å støtte best mulig – både praktisk og som samtalepartner. Det viktigste er at den uheldige sjåføren ikke blir alene, sier Tysnes.

Hanne har fått hjelp og støtte av kolleger etter ulykken, og sier at det har vært viktig. Men hun synes det er trist at flere lastebilsjåfører sliter med skyldfølelse etter ulykker:

– Å ha det sånn som jeg har det, og den skyldfølelsen man har, er tungt.

– Katastrofetenker mer enn man skal gjøre

Hanne kjørte på veien igjen samme dag som ulykken. Det ble hun anbefalt.

– Hvis det hadde gått dagevis, så tror jeg at jeg ikke ville turt å sette meg i bilen i dag. Jeg tror det var viktig å komme seg raskt ut igjen, slik som jeg ble anbefalt, sier hun.

Selv om ulykken ikke har endret måten Hanne kjører på, så er hendelsen med henne på veien. Hun er mer skvetten nå enn før.

– Man har bestandig en redsel og en frykt, og man katastrofetenker mer enn man skal gjøre. Man blir redd for at noe skal skje igjen for hver bil og situasjon man møter.

Hun forteller at noen dager er vanskeligere enn andre. Men at det hjelper å fortsette å kjøre. Det er bra for henne å være på veien igjen.

– Jeg tror ikke man får lagt de tunge tankene vekk, men jeg tror man bare må lære seg å leve med det.

– Hvorfor er det viktig for deg å fortelle om din erfaring?

– Jeg vil at folk forstår at man ikke er alene om å ha det kaoset i hodet og leve i det marerittet etter å ha opplevd å være i en ulykke.

– Jeg tror de tankene man har etter en slik situasjon ikke er unormal. Og man må ikke være redd for å dele dem, slik at man i hvert fall kan hjelpe ett menneske.

Les også Lastebilsjåføren etter dødsulykken: – Du forklarer deg, men blir ikke trodd