Kvensk språk gir stolthet i Storfjord

– Vi har levd i lag her i kommunen i alle år. Trespråklighet er vår kulturelle ryggsekk. Vi har sett på det som en styrke at vi har både norsk, kvensk og samisk bakgrunn, sier han.

Storfjord kommune er en av kommunene i Nord-Troms og Finnmark som har turt å satse på å framheve den flerkulturelle bakgrunnen. I mange år har kommunen hatt slagordet «Mangfold styrker».

I dag er den offisielle kvendagen, etter at både Kvenlandsforbundet og Norske Kveners Forbund har sluttet seg til dette. Den ble feiret for første gang i Kiruna i fjor.

• Les også: – De hadde mer å si for oppbyggingen av Norge enn mange tror

Fått kvensk og samisk kommunenavn

For bare vel en uke siden ble det kjent at kommunen kan bruke kvensk og samisk navn på kommunen i tillegg til det norske.

Dermed heter kommunen Omasvuona suohkan på samisk og Omasvuonon kunta på kvensk. Bare Porsanger i Finnmark har fra før tre navn.

Allerede i 2007 vedtok kommunestyret at de tre språkene, norsk, samisk og kvensk skulle likestilles. Siden det har det kommet navneskilt på bygdene på samisk og kvensk.

Ordføreren sier det har vært viktig for kommunen å gjøre dette. I 2010 etablerte de Norges første flerspråklige språksenter.

– Vi prøver å rette opp noe av det fornorskingsprosessen tok fra oss. Nå vil vi prøve å revitalisere språket og kulturen. Det er en stor utfordring, men vi prøver på alvor å ta tilbake det vi mistet i fornorskingsprosessen, sier han.

Som de fleste andre her er ordføreren en blanding av norsk, kvensk og samisk, også kalt «nordkalottcocktail». Han har en kvensk tipp-tipp-oldefar fra Tornedalen som flyttet til Lyngen. På en annen side har han samisk tippoldefar.

– Hjemspråket hos dem var samisk. Jeg er stolt av den blandingen jeg har i mitt blod, sier han.

Kvener i Storfjord fra tidlige tider

Det er ikke helt sikkert når de første kvenene som til Storfjord, men at det har vært trafikk over fra Tornedalen til fjordene i Nord-Troms lenge viser historiske kilder.

Kvenene kom over fra Tornedalen for blant annet å fiske i fjordene og det foregikk også en handel over grensen tidlig. Skibotnmarkedet var et viktig åsted for dette fra 15-1600-årstallet. Etter hvert bosatte noen av kvenene seg i området.

Blant de første skriftlige beretninger er major Peter Schnitlers protokoller fra 1743. Hans oppdrag var å finne ut hvor grensen mellom Norge og Sverige skulle gå, og det var lokalkjente som skulle hjelpe han med dette. I 1743 satte han ting hos kvenen Mikkel Nilsen Pelleg, også kalt Mikkel Qvæn, på Kileng.

Av Schnitlers beretning går det fram at Lyngenfjorden var beskjedent befolket på den tiden.

«Af de i Løngens Fiord ere kun 3 gamle Nordmænds Bønder Gaarder, de øvrige 42 Skatte-Jorder ere af Qvæn-bønder, som fra Torne Lapmark ere overkomne, og Boe eller Søe-Finner oprøddede og beboes», skriver han.

Storfjord var den gang en del av Lyngen kommune, og hele Lyngenfjorden opplevde etter hvert en stor innvandring av kvener. Dette viser blant annet slektsgranskning.

Kvenske smedtradisjoner tatt vare på

Asle Seppola viser stolt fram redskapene som hans oldefar hadde med fra Tornedalen. Oldefaren er smeden Isak Larsson Seppälä som kom fra Kangas i Nord-Sverige i 1865.

Navnet Seppola betyr smed, og smedyrket har gått i familien gjennom mange generasjoner. I Skibotn etablerte Isak en liten smie som var i virksomhet til lenge etter krigen. En del av redskapene er tatt vare på og stilles ut på Nord-Troms museum sin avdeling på markedsplassen i Skibotn.

– Smedyrket gikk i arv i familien. De laget nøkler, piperensere, deler til hesteseler, hælforsterkere. Jeg er ikke smed, men jeg er niende generasjon håndverker i familien, sier Seppola.
Etter hvert ble det mulig å kjøpe alt, så da dabbet virksomheten av.

Det kvenske og finske språket ble lenge holdt i hevd i Skibotn. Asle husker at språkene ble brukt i hans barndom.

– Jeg husker at de gamle på 50- og 60-tallet snakket finsk seg imellom, og vi ungene forsto ikke. Vi lærte ikke noe i vår familie, for våre foreldrene snakket ikke finsk seg i mellom.

Også ordfører Sigmund Steinnes husker dette. Da han flyttet til Skibotn i 1974 levde det kvenske språket på butikken, forteller han.

– Det var litt spennende, men vi lærte jo ikke språket. Jeg savner å kunne hatt den arven med meg, sier han.

I dag er det ikke mange som bruker språket aktivt, og både han og Asle Seppola syns det er trist at de ikke lærte seg språket.

– I dag ser jeg at det hadde vært en stor fordel å kunne finsk, sier Seppola.

Satsing fra barnehagealder

Men i barnehagene og i skolene i kommunen satser de på at det skal være mulig å bringe videre noe av språket. Storfjord språksenter er krumtappen her. Som det eneste flerspråklige språksenteret i landet, har de ekstra mye å gape over. De skal gi tilbud innen samisk, kvensk og finsk fra barnehagealder og oppover.

– Vår viktigste oppgave er å tilrettelegge for barn og ungdom som vil lære mer om språkene, sier daglig leder Silja Skjenes-Mattila.

Når det gjelder eldre, jobber språksenteret med å få på plass et tilbud innen eldreomsorgen. Ansatte har foreløpig fått opplæring i samisk, og snart blir det kurs i kvensk.

De har utviklet en frasebok som inneholder enkle fraser på samisk og kvensk som pleiepersonell kan forholde seg til når de skal spørre om enkle ting, som om folk har vondt, forteller hun.

I Furuslottet barnehage i Skibotn lærer de barna både kvensk, finsk og samisk.

Styrer for barnehagen Lillian Henriksen sier de prøver å tenke på hvordan de kan bruke språkopplæring i det de gjør i hverdagen.

- Blant annet har barna lært å si hva de heter, hvor gamle de er, å be om brødskive og så videre på både samisk, kvensk og finsk, sier hun.