Kulleventyret som brast

Hopp til innhold

Midt på tundraen, på nordøstsiden av Bjørnøya, ligger det to forlatte togskinner. Røde av rust, i kontrast til det irrgrønne gresset og mosen som vokser innimellom. Disse skinnene tar deg ingen steder. De begynner i en sammenrast gruveinngang og stopper i restene av en utskipningskai.

Minner fra en tid da man trodde Bjørnøya ville bli et kulleventyr. Ruinene, som fortsatt er synlige i den gamle gruvebyen Tunheim, er et godt eksempel på troen på fremskrittet som hersket i nord, i de første tiårene av 1900-tallet.

LES OGSÅ: Feirer at midnattssola endelig er tilbake

Et minnesmerke over optimisme og pågangsmot. Mange virksomheter ble etablert på usikkert grunnlag, og de aller fleste ble lagt ned etter få år med prøvedrift.

Se bilder fra tiden Tunheim var en levende gruveby, hentet fra Norsk Polarinstitutt sitt bildearkiv:

Mange forsøk på gruvedrift

– Historien var den samme for flere av gruveforetakene i Nord-Norge. Man bygde anlegg og direktørboliger uten å vite om man hadde grunnlag for å drive, sier Peter Brugmans.

Han er avdelingsdirektør for Svalbard ved Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard. Han forteller at det ofte var mye aksjespekulasjon rundt foretakene, og at det var lett å få tak i penger til å starte opp.

– Ofte var det ønsket om å gjøre det store kuppet som var bakgrunnen for at man bare satte i gang. Kombinert med optimisme, ishavsimperialisme, ønsket om å sikre seg herredømme over områder i nord, og mangel på kunnskap, sier Brugmans.

LES OGSÅ: 17. mai på Bjørnøya: Dropper finsko – har med rifle

Et unntak er det statlige gruveselskapet Store Norske, som ble etablert i 1916. Selskapet overtok kullgruvedriften i Longyearbyen etter amerikanske Arctic Coal Company, med John Munroe Longyear i spissen.

Siden har Store Norske drevet kullgruver på Svalbard kontinuerlig, med unntak av et opphold under 2. verdenskrig da Longyearbyens befolkning ble evakuert til Skottland.

Store Norske holder stand

I dag er det drift i Gruve 7 rett utenfor byen, og i Svea Nord som ligger seks mil unna Longyearbyen. I februar i år ble en ny gruve åpnet i Lunckefjell, i nærheten av Svea Nord.

LES OGSÅ: Stor uro blant ansatte i kullselskap på Svalbard
LES OGSÅ: – Nå forventer jeg at kullproduksjonen på Svalbard stopper

– Selskapet har alltid gjennomført systematiske undersøkelser, der de avdekker kullfløtsen og kartlegger ressursene før de åpner en gruve. De har håndtert gruvedriften etter boka. Før de ansatte egne geologer, brukte de geologer fra Norsk Polarinstitutt, sier Brugmans.

Likevel går selskapet nå en usikker framtid i møte.

At Arktis er rikt på ressurser i form av mineraler og dyreliv, har lokket eventyrere og fangstmenn nordover i flere århundre. Bjørnøya ble oppdaget av Willem Barentsz i 1596. Siden har det vært ymse ekspedisjoner dit, for å drive fiske og fangst på arter som isbjørn, hval, sel og hvalross, eller for å utvinne mineraler.

Den norske geologen og polarforskeren Adolf Hoel ledet flere ekspedisjoner til polare strøk tidlig på 1900-tallet, og skrev rapporter om sine undersøkelser.

I bindet «The coal deposits and coal mining of Svalbard» fra 1925 anslår han at det finnes kullagre over nesten hele Bjørnøya, men at kvaliteten og tykkelsen på lagene varierer, med et gjennomsnitt på mellom 60 og 70 centimeter.

Bygget gruveby på Bjørnøya

I årene 1898–99 krevde to tyske selskaper rettighetene til å drive ut kull på Bjørnøya, med Theodor Lerner, som ble kalt Tåkefyrsten, i spissen. Men allerede i 1900 ble planene gitt opp. I/S Bjørnøens Kulkompani fra Stavanger annekterte Bjørnøya i 1915, og rettighetene ble i 1918 overført til aksjeselskapet Bjørnøen AS.

LES OGSÅ: Havet har «spist» halve skipet

Gruvebyen Tunheim ble bygget opp, og fikk etter hvert navn etter Karl Tunheim, som var formann i gruvebyen i 1916. Rundt 25 hus ble bygget, og i tillegg til å være boliger for funksjonærer og gruvearbeidere, huset de spisemesse, kjøkken, butikker, bakeri, smie, postkontor og stall.

I 1919 ble Tunheim også offisiell meteorologisk stasjon som daglig sendte værtelegrammer til geofysisk institutt i Oslo.

Gruveanlegget hadde sitt eget kraftverk, og en 1,2 kilometer lang jernbane med lokomotiv og vogner. Skinnene gikk til utskipingskaia i Austervåg, litt lenger nord, der det lå en egen heiseanordning for å laste kullet over i skip.

Kullet ble solgt til Nord-Norge og brukt som drivstoff for dampbåter som gikk langs norskekysten.

– Jeg har sett rapporter fra Bjørnøya, som viser at det var lagt opp til en så rasjonell drift som mulig. Likevel var det ikke liv laga å fortsette, sier Brugmans.

Vanskelig å drive lønnsomt

For i 1925 kom et kraftig fall i kullprisene som satte en stopper for gruvedriften. Også de naturlige forholdene på Bjørnøya gjorde det vanskelig å opprettholde drift, med mange forkastninger i fjellet, mye mellomstein og dårlig kvalitet på kullet.

– For å si det litt banalt, så må inntektene være større enn utgiftene, hvis man skal kunne drive lønnsomt. Da er man blant annet avhengig av både naturgitte forhold i fjellet, og prisene på verdensmarkedet. Ingen av delene er man herre over, sier Brugmans.

– Er det mulig å drive med kulldrift på en lønnsom måte?

– Til det vil jeg svare et betinget ja. Hvis man ser historien gjennom tidene, har ikke kulldriften på Svalbard vært gullkantet. Men i andre deler av verden, som i USA, Storbritannia og Tyskland, har man tidvis tjent penger på kulldrift. Det som har noe å si, er hvor forekomsten ligger, i forhold til hvilket marked som finnes for kullet.

Underskudd for Store Norske

Men Store Norske har overlevd, i snart 100 år, med sammenhengende drift på Svalbard, bortsett fra en periode under andre verdenskrig. Nå går også dette selskapet en svært tøff tid i møte. De siste årene har det statlige selskapet gått med flere hundre millioner kroner i underskudd.

LES OGSÅ: – Vi driver ikke med subsidiert kullutvinning
LES OGSÅ: 70 personer er sagt opp

I forrige uke ble det kjent at selskapet også i år vil gå med underskudd, på grunn av synkende kullpriser. Prisen er i dag 40 prosent lavere enn det som var utgangspunktet da den nye kullgruva i Lunckefjell ble planlagt.

I tillegg har produksjonsproblemer ført til lavere kullproduksjon.

– Situasjonen er ekstremt krevende, og den har forverret seg ytterligere fra i fjor. Stemningen blant de ansatte er alvorstynget. Det er åpenbart at de tar det til seg og er redd for arbeidsplassene sine, sa klubbleder Arild Olsen i Store Norske da NRK omtalte saken i forrige uke.

LES OGSÅ: Kommentar: «Hva skal Svalbard-folk leve av?»

Det er usikkerhet både rundt driften de kommende årene, og for om det er mulig å starte opp nye gruver i fremtiden. Mandag i forrige uke vedtok styret i Store Norske å gå i dialog med eieren, som er staten, banker og de ansatte for å finne en løsning for videre drift de neste årene.

– Styrets ambisjon er å sikre en framtidig drift i Store Norske. Vi vet at selskapet er helt avgjørende for lokalsamfunnet på Svalbard. Derfor har vi igangsatt et ytterligere arbeid for å se på hva vi kan gjøre for å sikre produksjonen i årene fremover, sier styreleder Annette Malm Justad.

Bombet under andre verdenskrig

Også på Bjørnøya ble driften støttet av norske myndigheter. I 1924 hadde staten gått inn med 17 millioner kroner i forskudd på salg, for å sikre kulldrift på Bjørnøya og Spitsbergen.

Likevel stanset driften på Tunheim, da kullprisene stupte i 1925. Noen år etter stiftet Adolf Hoel Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, forløperen til dagens Norsk Polarinstitutt, og fortsatte med geologiske undersøkelser på Bjørnøya.

Det ble tatt ut 50–100 tonn blyglans sørøst på øya, på et sted som i dag heter Blyhatten, men utvinningen ble aldri noen stor suksess. Peter Brugmans mener det er flere forhold enn priser og kvalitet som på sikt ville satt en stopper for gruvedrift på Bjørnøya.

– Det finnes ingen naturlige, gode havner der skipene kan ligge i le mens de laster. I tillegg er Bjørnøya nå blitt et naturreservat, sier han.

Aktiviteten fortsatte på Tunheim fram til andre verdenskrig, på grunn av Meteorologisk institutt. Da Svalbard ble evakuert i forbindelse med krigen i 1941, bombet engelske soldater Tunheim, så ikke tyskerne skulle få noen nytte av anlegget. Siden har bare ruinene stått igjen og vitnet om en tid da man ennå trodde på et kulleventyr.

Fra 11. november og seks tirsdager framover kan du følge livet til besetningen på den meteorologiske stasjonen på Bjørnøya på NRK1. Vi har fulgt besetningen på ni gjennom en hel vintersesong.