8. mai 1945.
Tyskerne kapitulerte.
Hele landet jublet, bortsett fra folket på Hopseidet i Finnmark.
Den 6. mai, bare 48 timer før freden inntrådte, henrettet tyske kommandosoldater på bestialsk vis seks sivile: fire fiskere og to av deres tenåringssønner. De voldtok også enka til den ene av de drepte.
De første maidagene i 1945 levde også befolkningen på Hopseidet i håp om snarlig fred.
Hitler var død og den tyske militære ledelsen forhandlet om fred.
Sigurd Fermann, som skulle bli vitne til ugjerningen på Hopseidet, fortalte at de var fullt orientert om den kommende kapitulasjonen gjennom radio:
Men den 5. mai ble tyske kommandosoldater observert mens de ble landsatt fra en ubåt i Hopsfjorden.
Distriktskommando Finnmark under ledelse av oberst Arne D. Dahl hadde på østsiden av Hopseidet utplassert et vaktlag på tre soldater ledet av visekorporal Ivar Larsen. For å advare sivilbefolkningen om den tyske landgangen gikk Larsen selv og ga beskjed.
Senere på dagen møtte i alt 13 sivile menn og ungdommer opp ved soldatenes vakthytte.
Visekorporal Larsen hadde i mellomtiden konferert med oberst Arne D. Dahl om hvordan han skulle forholde seg. Dahl ga ham tillatelse til å bruke de frammøtte sivile som vaktmannskap.
De ble utplassert i terrenget.
En av dem, Leonard Eriksen, var den som først observerte tyskerne komme mot vakthytta. Visekorporal Larsen ante at det kunne komme til strid. Han dimitterte alle sammen, ba dem legge fra seg det de måtte ha av militære distinksjoner og komme seg i sikkerhet.
Det var da det skjebnesvangre inntraff.
Seks av de dimitterte gikk rett på en av de tyske gruppene.
Sigurd Fermann som, etter intens skuddveksling, kom seg i sikkerhet sammen med soldatene hørte en av de seks rope: «Skyt dokker på sivile?»
Så kom knastringen av maskinpistoler.
Deretter ble det stille.
Tyskerne brant ned vakthytta, ødela båtene de fant, arrangerte likene av de seks slik at det skulle se ut som om de var skutt i selvforsvar. Deretter plasserte de truende løpesedler på likene, tok seg om bord i ubåtene de kom med og dro tilbake til basen i Harstad.
Før de dro hadde en av de tyske soldatene i løpet av operasjonen tatt seg fram til kjelleren der fisker Einar Mikalsen, kona Karoline og deres 11 barn holdt til. Foran øynene på barna truet han Karoline med pistol og voldtok henne.
Det er ikke bare den grove forbrytelsen som gjør at Hopseidet-tragedien fremdeles kaster mørke skygger også over dette årets markering av frigjøringsdagen.
Taus arroganse fra norske myndigheter
Norske myndigheters ansvarsfraskrivelse har gjennom alle år gjort vondt verre. For det første henla norske myndigheter saken til tross for at den tyske ekspedisjonslederen kapteinløytnant Wolfgang Woerdmann ble fengslet og siktet for ugjerningen.
Riksadvokaten orienterte ikke engang befolkningen om saken. Daværende ordfører i Gamvik, Hjalmar Bellika, skrev til myndighetene og ba om fortgang i saken:
Det Bellika ikke visste var at mens brevet hans var på vei sørover var Woerdmann på vei ut av landet.
Siden har den tause arrogansen fra norske myndigheter fortsatt.
Myndighetene har heller aldri erkjent at de drepte sivile befant seg i kampområdet fordi de var i militær vakttjeneste. Hadde de ikke blitt innkalt, er det sannsynlig at de ikke ville vært i kampsonen og dermed ikke blitt drept.
Til tross for iherdig innsats, ikke minst fra historiker Arvid Petterson, som så sent som i 2015 ba det da nylig nedsatte dekorasjonsutvalget om å hedre de seks døde post mortem med krigsmedalje. Han ble møtt ikke bare med taushet, men også aktiv avvisning fra daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.
Til årets markering sendte nåværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen forleden dag ut en pressemelding der han bryter tausheten, anerkjenner det norske myndigheter ikke har erkjent til nå, at de seks var innrullert av Forsvaret til vakttjeneste.
Bakke-Jensen tar med det et stort skritt i riktig retning for å gjøre opp for gammel urett. Men han tar ikke skrittet fullt ut.
Ingenting kan gjøre om på den grove umotiverte krigsforbrytelsen den 6. mai 1945. Det er først når myndighetene tar skrittet fullt ut og hedrer de henrettede med offisiell æresbevisning at et lindrende og veldig etterlengtet omslag kan legges på det vonde.
Både for de mange etterlatte og alle oss andre som har satt oss inn i saken og ser myndighetenes unnvikelse som et gapende sår over en urett som ennå ikke er oppgjort.
Per Kristian Olsen er journalist i NRK og forfatter. I fjor høst ga han ut boka «Jevnet med jorden» om tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark.
