I forrige uke besøkte jeg igjen Svalbard. Det har blitt over 170 besøk på øygruppa som journalist. Gjennom årene har jeg ofte møtt åpenheten mange på Svalbard er kjent for.
Folk har ønsket å diskutere og mene mye om utviklinga. De har ikke vært redde for å si i fra - om rett og galt.
Mange sliter
Denne gangen var det annerledes.
Jeg fikk høre at mange sliter etter ulykka der to personer omkom og 11 bolighus ble smadret for en måned siden.
Mest preget er selvsagt de som ble hardest rammet. Men mange barn kan våkne midt på natta og ha mareritt.
Flere voksne føler seg også utrygge. Frykten for nye skred er til stede. Mange stiller spørsmål om det er trygt å bo i husene nedenfor Sukkertoppen. Vi skal også huske på at dette skjer i en tid der hjørnesteinsbedriften Store Norske foretar kraftige nedbemanninger.
Det preger også innbyggerne.
Få vil snakke
Nå var det få av dem vi møtte som ville snakke offentlig om sine følelser og utryggheten. Men det virker som om det er etablert gode opplegg både i barnehagene og i skolen for å håndtere situasjonen. Det skjer også i nær kontakt med ulike typer fagfolk.
Vi får håpe at alle som har behov for det, får hjelp.
Minnes om tragedien
Daglig blir jo alle som bor i Longyearbyen minnet om tragedien. De kan se de ødelagte husene. Rundt om ligger det forvridde barnevogner, ødelagte snøscootere, biler som er veltet. Her ligger det mange typer utstyr som er frosset fast i snøen. Vi ser også en støvel som stikker opp.
Dette gjør inntrykk på meg som besøkende.
Verre må det utvilsomt være for dem som bodde her og som fikk hjemmene sine ødelagte. Og de vet at to mennesker døde i skredet som lydløst kom seilende ned fjellsida og traff husene.
Var advart
Og nå stilles det spørsmål: Hvorfor var det ikke gjort noe for å sikre bebyggelsen nedenfor fjellet Sukkertoppen mot snøskred?
Alle vet nå at det foreligger rapporter der eksperter for snart 25 år siden advarte mot store skred i løpet av 20 til 30 år. Hvor sviktet det? Hvem har ansvaret?
Vi vet at det har vært ulik organisering for eiendommer i Longyearbyen. Det kan ha ført til uklare ansvarsforhold. Longyearbyen har ikke samme organisering som kommunene på fastlandet har.
Dermed kan ansvar ha blitt splittet opp. I tillegg har jo Longyearbyen årlig en stor utskifting av innbyggere. Mye historie forsvinner.
Avtale i 2008
Vi vet imidlertid at den 10. mars i 2008 ble det undertegnet en avtale mellom Store Norske, SNSK, og Longyearbyen lokalstyre, LL.
Her står det blant annet i et punkt: «Det er på det rene at deler av bebyggelsen i Longyeardalen ligger i ras- og skredutsatt område, og har behov for sikring mot dette.»
SNSK og LL er ikke enige om ansvar- og byrdefordeling vedrørende ras- og skredsikring for eksisterende bebyggelsen, står det i avtalen.
Hva skjedde videre?
Partene var enige om at de var uenige på dette punktet sentrale punktet. Bunnet det i strid om penger? Hva skjedde videre? Tilsynelatende lite har skjedd i ettertid etter avtalen fra 2008.
Det var i en periode en form for overvåkning av skredfaren på Sukkertoppen, men denne overvåkningen skal på et tidspunkt ha stoppet opp.
Hvorfor?
Bør få utvidet mandat
Lokalstyreleder Arild Olsen ønsker en uavhengig gransking av det som har skjedd.
Det bør snarest settes i verk.
Polaravdelinga i Justisdepartementet har ansvaret for å få satt dette i verk. Mandatet til granskerne bør være bredt for å kunne gi skikkelige svar.
I tillegg har Sysselmannen innledet politietterforskning etter ulykka.
Forholdsregler
Det er mange forhold som må gjennomgås grundig. Det kan bli ubehagelig for noen.
Redaktør Eirik Palm i Svalbardposten skrev på lederplass før helga: «Hvor sviktet det? Hva må vi gjøre? Etter skredet har det fra offisielt hold vært uttalt at det kom overraskende, men kunne – og burde – det vært tatt forholdsregler?»
Var beredskapen god nok?
Det var varslet full storm med orkan i kastene før skredet.
Sysselmannen uttalte på forhånd at beredskapen var god.
Nå kom det mye mer snø enn det meteorologene hadde meldt. Vindretningen var også ugunstig med hensyn til fare for skred. Og det var også mørkt. Hvilke vurderinger ble gjort?
Innbyggere ikke varslet
Vi vet at det nesten hvert år har gått mindre skred i området som ble rammet i desember.
Men ingen av dem som har flyttet inn i husene i dette området skal ha fått noen informasjon om faren for skred, og at det forelå rapporter om dette fra 1990-tallet.
Burde ikke folk ha fått informasjon om dette?
Forholdet til NVE
Lokalstyret ville ha vurdert behovet for sikring mot skred i fjor høst. Den private forskningsstiftelsen NGI, som er blant Norges fremste eksperter på skred, var villige til å gjøre jobben.
Men Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE mente at tilbudet NGI kom med, ikke dekket behovet. NVEs rolle må også undersøkes i denne sammenheng.
Granskerne vil ha mye å gripe fatt i.
I mellomtiden må innbyggerne i Longyearbyen slite med sitt, mens de venter på svar. Mørketida var vært ekstra mørk på Svalbard.