– Vi ønsker å finne de glemte heltene. De som gikk foran og tok opp kampen for det vi er og det vi tror på, sa forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) i januar.
Hun sitter klar til å dele ut Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen. Til det trenger hun en fullstendig og dokumentert framstilling av heltemotet.
For Altabataljonen reiser spørsmålet seg: Er det nok å ha vært med på og å avgjøre ett av andre verdenskrigs viktigste slag?
- Les også:
Heltene som måtte tåle
Historien om Altabataljonen er en 70 år lang kamp for annerkjennelse.
I et femtitalls dager varte trefningene utenfor Narvik, og bataljonen led få tap. De behersket forholdene bedre enn sine langt mer kamptrente og utrustede motstandere. Sånn bidro de til at Hitler gikk på sitt første nederlag. Men da krigshistorien skulle gjøres opp, var de ikke helter nok.
Det offentlige Eitinger-utvalget mente at tapstallene var lave, og at soldatene ikke var utsatt for "større påkjenninger enn folk fra nord burde tåle".
Dette avslaget har Finnmark aldri glemt.
- Les også:
Åpne sår
Gjennom årene er krigsinnsats i sør blitt anerkjent med pensjon, medaljer, statuer, filmer og feiring. Soldater med mindre belastning ble gitt en håndsrekning fra staten finnmarkingene aldri fikk. Det er i lys av dette man må forstå historien om Altabataljonen.
Få av de nesten 800 soldatene fikk krigspensjon og ekstra heder. De kjempet i 1940 og ble undersøkt for krigsskader i 1997. Da var det allerede for sent for de fleste.
Behandlingen av Altabataljonen har skapt et sår makta aldri forstod. Og det verker fortsatt. Mange hadde en far, bestefar, slektning eller kjenning som aldri ble ferdig med krigen. I snykovet hadde han kjempet seg høydedrag for høydedrag mot nazistenes stillinger. Rundt dem suste kulene. 6. divisjon og Altabataljonen gjorde jobben med de allierte slik at det ga gjenklang i Europa. I Frankrike, Polen og England ble gater og skoler oppkalt etter Narvik.
Siste kapittel
Men da krigen var over, begynte en annen kamp. Mot myndighetene, mot søvnløshet, traumer og uro. For mange varte militærtjenesten helt frem til graven. Den kampen er verken gjemt eller glemt lengst nord.
Når heltejakten starter, sitter det flere og venter på en medalje for seg og sine. Kanskje også en unnskyldning slik krigsseilerne nylig fikk. De har blitt skuffet mange ganger før. Dette er trolig siste sjanse for å avslutte et 70 år gammelt kapittel. Ennå er det noen få veteraner igjen. Også i andre bataljoner kan det være behov for et punktum.
Det er vinneren som skriver krigshistorien. Nå er det den som avgjør hvordan historien skal avsluttes.