Førstegangsfødende over hele landet har fortalt historier om frykt, frustrasjon og sinne over å være etterlatt til seg selv med det som skulle være deres livs største øyeblikk.
Kine Marhaug er en av dem som mener at koronarestriksjonene gjorde fødselen til en vond opplevelse.
12. mars 2020. Kine har ligget på fødeavdelingen på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i fem uker. Fortsatt er det to måneder til termin, men legene har fortalt henne at hun må være forberedt på en for tidlig fødsel.
Denne dagen stengte landet ned, og koronarestriksjonene la seg som et slør over kongeriket.
Med de nasjonale restriksjonene ble det klart at samboeren, Thomas Aslaksen Thovsland, ikke fikk lov til å være med Kine på sykehuset. Fortvilet og frustrert gråt begge i hver sin ende av telefonen.
– På det tidspunktet var vi mer redde for koronarestriksjonene enn vi var for koronaviruset, sier Kine Marhaug.
Kasteball
Vi må spole litt tilbake i tid. Fem uker tidligere, før koronaen har stengt landet ned, sitter gravide Kine hjemme i Talvik, rett utenfor Alta. Hun ser utover Altafjorden og på de snødekte fjellene i horisonten.
Plutselig får Kine blødninger og må inn til sjekk på fødestuen i Alta. Thomas kjører tankbil med 30 tonn olje gjennom Danmark, og kan ikke bli med henne. På fødestuen er det ingen leger som kan undersøke henne.
Redselen griper tak i Kine. Hun tør nesten ikke bevege seg. Det er ganske store blødninger. Kan det være noe galt med babyen?
Uværet har stengt veien fra Alta til Hammerfest. Først dagen etter kan Kine reise til sykehuset. Der finner legene årsaken til blødningen: Morkaken er plassert feil i livmoren. Det kan utgjøre en fare for tidlig fødsel.
Kine er 26 uker inn i svangerskapet på dette tidspunktet. Det er ennå tre måneder igjen til termin.
Hammerfest sykehus har ikke lagt til rette for en så tidlig fødsel. Kine blir derfor sendt videre til UNN. Der bestemmer legene at hun må bli liggende fram til fødselen.
Blødningene fortsetter under oppholdet på UNN. Frykten for at barnet skal komme for tidlig ut, setter seg i brystet på Kine.
Fem uker går uten at fødselen starter. Vi er kommet til 12. mars, og statsminister Erna Solberg sier på en pressekonferanse at landet stenger ned på grunn av koronapandemien.
De nordligste kommunene velger å innføre søringkarantene. Om noen sør for Dovre tenker seg til Nord-Norge, må de rett i 14 dagers karantene.
Likevel setter Thomas seg i bilen og kjører nordover. Han vil til sykehuset for å støtte samboeren, men må rett i karantene hjemme i Talvik, 35 mil unna. Med et lite glimt av håp om at barnet skal holde seg inne i magen teller han ned dagene til karantenetiden er over.
Men barnet vil ut.
Dramatiske timer
Samtidig som Thomas sitter hjemme i søringkarantene, begynner Kine å blø på nytt. Legene tar en ultralyd og bestemmer at de er nødt til å ta keisersnitt for å få ut babyen. Bare 32 uker ut i svangerskapet.
Kine er fortvilet fordi samboeren ikke kan være sammen med henne på sykehuset når fødselen settes i gang klokken 17.00.
18. mars 2020 klokken 17.15 kommer lille Jakob inn i en verden midt i en pandemi.
Men han puster ikke.
Mens legene løper ut for å gjenopplive det nyfødte barnet, blir Kine værende på operasjonsbordet. Det er komplikasjoner med morkaken. I to timer ligger hun og blør – uten å få vite om sønnen hennes er død eller i live.
– Jeg var hjelpeløs. Alt jeg ville var å være med den lille babyen, sier Kine.
Etter operasjonen blir Kine trillet opp til oppvåkningen. Hun ligger med en dårlig følelse alene i sykehussenga. Hjemme sitter Thomas spent med mobilen i hånda. En time etter fødselen får han kontakt med en av sykepleierne. Hun sender ham bilder av hans nyfødte sønn. De sender han rett til Kine.
Når Kine åpner meldingen, knekker hun sammen av glede.
Dette er kun en visuell fremstilling, ikke et bilde fra den originale samtalen.
Jakob lever, og han er nydelig.
De neste ukene blir likevel alt annet enn lykkelige.
– Et skår i gleden
Å føde for første gang skulle bli en av de største og fineste opplevelsene i livet, tenkte Kine. Hun gledet seg til å dele det med partneren sin. Men koronarestriksjonene ble et stort skår i gleden.
– Opplevelsen ble vridd til det å være alene og bekymre seg for om det skulle gå bra med babyen, sier Kine.
Den neste uken blir fylt med enda mer ensomhet. Thomas får ikke lov å møte sønnen sin. Som mange andre møter i 2020 skjedde også fars første møte med sønnen digitalt.
Det sørget Kine for, med den nybakte pappaen i den ene hånden og babyen i den andre.
Den første uken i livet til sønnen måtte altså Thomas oppleve gjennom en skjerm. Farsinstinktet gjorde det vondt å ikke kunne være der fysisk. Alt han ville var å hjelpe barnet sitt som lå der koblet opp til pustehjelp.
Restriksjonene splittet familien
Kine og Thomas sin egentlige plan var å føde på Sykehuset i Vestfold, siden Kine er fra Stokke. Dermed kunne de være nærmere hennes familie. Det gikk ikke etter planen, men etter en uke på UNN ble den lille familien overført til Tønsberg. Her var det ingen søringkarantene, og de kunne være samlet.
Endelig fikk Kine den støtten hun hadde manglet den første uken etter fødselen. Det var det beste som kunne skje.
Men gleden ble kortvarig.
Kun to dager etter gjenforeningen ble Thomas kastet ut av nyfødtintensiven. Nye restriksjoner splittet familien nok en gang.
De nye foreldrene følte seg maktesløse i skyggen av stadig nye regler. De følte at de ikke hadde noe de skulle ha sagt. Selv om det på det tidspunktet ikke var noe stort smittepress i Tønsberg, var det umulig å gjøre unntak.
– Vi var jo mer redde for at reglene skulle splitte oss, enn at vi skulle bli smittet, sier Kine.
Ingen forståelse
Thomas har ingen forståelse for avgjørelsen fra Helse sør-øst om at nybakte fedre ikke fikk være sammen med sin partner på nyfødtavdelingen.
Han hadde allerede gått igjennom en karantene og hadde med seg en lavere risiko for smitte. I tillegg kunne han gi den støtten til Kine som hun trengte, og samtidig ha overskuddet til å passe på smittevern for den lille familien.
– Det er lett å forstå at den fødende ønsker å ha sin partner eller en annen nær pårørende hos seg under fødselen og oppholdet på barsel. Sykehusene bør forsøke å legge til rette for at dette skal være mulig. Men dessverre gjør smitterisikoen det nødvendig med begrensninger, sier Anne Grethe Erlandsen (H), statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet i en e-post til NRK.
Hun understreker at dette også gjelder for mange andre pårørende som gjerne ønsker å være til stede for sine kjære når de er på sykehus.
Statssekretæren forteller også at Helsedirektoratet ser på om hurtigtester kan brukes på sykehusene, slik at det legges bedre til rette for at partneren får være med på svangerskapsoppfølgingen og i fødsels- og barseltiden. Regjeringen har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å undersøke dette, og gi råd om hvilke smitteverntiltak som må være på plass.
NRK har også vært i kontakt med Sykehuset i Vestfold for en kommentar om saken, der de svarer det samme som statssekretæren.
– Vi går heldigvis mot en tid der en større andel av helsepersonell er vaksinert, og faren for redusert drift og nedstengning blir mindre. Dette vil gjøre det mulig å åpne opp for mer normal tilstedeværelse av partner og andre pårørende på føde- og barselavdelingene, sier statssekretær Erlandsen.
En tung tid
Livet på nyfødtintensiven i Tønsberg ble som å leve i en boble for den nybakte moren og sønnen. Amme- og spisetrening var det som gjaldt denne tiden. Kine prøvde å vie alle krefter til lille Jakob. Men hun manglet den viktige støtten Thomas kunne gitt henne.
For Thomas var det mange følelser i sving, på godt og vondt. På den ene siden var han lykkelig for at sønnen var født. Samtidig var det å ikke kunne være der, noe av det verste han hadde opplevd.
Først den 1. april, fem dager etter de ble splittet på nytt, kunne familien være samlet igjen. Ukene fra hverandre gjorde at foreldrene satt igjen med en følelse av at de ble frarøvet en av livets store hendelser.
Selv om livet har gått seg til og alt er bra med den lille familien nå, var starten med lille Jakob altfor tøff.
– Vi ser tilbake på den første tiden vi hadde med barnet vårt som en ganske tung tid.