Kåre (40) har fått dilla på ødemarka

De siste ti årene har Kåre Holter Solhjell tilbrakt nært halve tiden på en øde ishavsøy. Men synet av kongen i Arktis blir han aldri lei.

Kåre på nordspissen av Hopen

Kåre Holter Solhjell tar gjerne med seg noen av stasjonens hunder på ensomme skiturer på Hopen.

Foto: Kåre Holter Solhjell

Kåre Holter Solhjell

Kystvakten frakter mannskapet end fra Hopen. Det blir neppe siste gang han reiser dit.

Foto: Karine Nigar Aarskog / NRK

– Når jeg først skulle reise ut i polhavet for å jobbe, så var det klart jeg måtte dra til den mest isolerte plassen. Noe av det som sitter i kroppen på meg når jeg tenker på Hopen, er de flotte skiturene i ensomhet i naturen der oppe, sier Kåre Holter Solhjell.

Han sitter passelig polfarerskjeggete og blid på takterrassen hos Meteorologisk institutt i Tromsø. Etter seks måneders overvintring på den meteorologiske stasjonen på Hopen, møter Fastlands-Norge ham med strålende solskinn og sommertemperaturer.

De tre siste vintrene har Kåre tilbrakt på den isolerte øya utenfor Svalbard, med bare tre andre mennesker. Nå skal han tilbringe et helt år hjemme i Oslo, for å ikke miste helt kontakten med venner og familie, som han selv sier.

Se et lite utdrag av Kåre sine isbjørnfilmer:

Kåre Holter Solhjells isbjørnvideoer fra Hopen.

Dras mot nord

– Det er en selvpålagt karantene, helt og holdent tatt av fornuften.

– Men skal du opp igjen?

– Ja, jeg er ikke helt ferdig med ishavet ennå.

For polhavet har hatt en magnetisk tiltrekningskraft på ham siden 2004. Da bodde han på Hopen for første gang, en sommersesong.

stasjonen hopen

Stasjonen på Hopen, her bor fire mennesker året rundt.

Foto: Kåre Holter Solhjell


– Jeg har nok hatt en dragning mott nord alltid, født i Tromsø som jeg er. Men tanke om å søke jobb kom etter en langhelg i Longyearbyen, sier Kåre.

Etter tre søknader, fikk han endelig jobb på Hopen. Og etter den første sommeren visste han at han måtte opp igjen, for å oppleve en vinter på Hopen. Etter den første sommeren har det blitt til sammen sju opphold på Hopen, mesteparten av dem vinterstid.

Utallige isbjørnbesøk

På en øy som tradisjonelt sett har vært blant de viktigste hiområdene for isbjørn på Svalbard, tok det ikke mange dagene før Kåre første gang sto ansikt til ansikt med Hopens største, firbente innbygger.

isbjørn hopen

Det er ikke sjelden isbjørnbesøk helt opp i husveggen på Hopen.

Foto: Kåre Holter Solhjell


Han forteller at han blant en gang gikk ut døra på stasjonen, bare for å oppdage at ei binne med to unger sto bare 15 meter fra dørkarmen.

ser på isbjørn

Fotografering er en populær hobby på Hopen. Her har Kåre en isbjørn i sikte.

Foto: Geir Fossen

– En annen gang satt jeg og så på TV da jeg følte at noen så på meg. Da jeg snudde meg, sto det en isbjørn opp mot vinduet og tittet inn på stasjonen, sier Kåre.

Men bare en gang har han blitt skikkelig redd i møte med en isbjørn. Kåre var på vei bort fra en stor hannbjørn på ski, da hunden han har med seg plutselig løper rundt ham og vikler ham inn i båndet, så han faller med ryggsekken og rifla under seg.

– Jeg var sikker på at hunden varsler nok en bjørn, og jeg ligger sånn at jeg ikke får umiddelbart tak i rifla. Da var jeg veldig nervøs, sier Kåre.

Da han kom seg på føttene igjen oppdaget han at hunden hadde markert på isbjørnbæsj og at bjørnen han hadde sett var langt unna.

Uvanlig få observasjoner

I vinter ble det gjort bare 20 isbjørnobservasjoner av mannskapet på Hopen. I et normalår ligger dette antallet gjerne på 300.

De ansatte på Hopen, Bjørnøya og Jan Mayen går på seksmånederskontrakter, enten for sommersesongen eller vinteren.

Om vinteren kan det gå måneder mellom hver gang stasjonen på Hopen får besøk. Da er det gjerne Kystvakten som kommer innom med forsyninger.

Men selv med forsyninger hver åttende uke, hender det de går tom for essensielle matvarer. I vinter opplevde mannskapet blant annet en kortvarig potetkrise.



Omfattende søknadsprosess

Hunder og isbjørn

Hundene på Hopen er ikke bare turselskap, de skal også varsle om isbjørn.

Foto: Kåre Holter Solhjell

Det er en omfattende prosess for å finne fram til de riktige menneskene til en slik isolert jobb, sier Jon Kolsum ved Vervarslinga Nord-Norge.

Etter å ha silt ut de søkerne som har de rette faglige kvalifikasjonene, han gjerne en telefonprat med søkerne for å lære litt mer om dem. Deretter venter inngående intervjurunder.


– De som får disse jobbene kan ikke være på rømmen fra personlige problemer. Disse blir bare forsterket på en slik plass, sier Kolsum.

Han nevner også romslighet, toleranse, stabilitet og omgjengelighet som viktige personlighetstrekk hos dem som søker seg tilde meteorologiske stasjonene.

– Og så kan du ikke være avhengig av byens fasiliteter.

Mens det på Bjørnøya bor ni mennesker, og besetningen speiler samfunnet både i alder og kjønnssammensetning, er det mer utfordrende å finne de fire som skal bo sammen på Hopen. Blant annet er det viktig at aldersspennet mellom dem ikke blir for stort.

på tur

Å kunne dra ut på tur er godt om man trenger tid for seg selv.

Foto: Kåre Holter Solhjell


På 17 stillinger på de tre stasjonene kan det komme opp mot 200 søkere.

TV-serie fra Bjørnøya

Selv om få er så ivrige som Kåre, forteller Jon Kolsum at det er flere som velger å ta flere sesonger på de meteorologiske stasjonene.

– Vi er avhengig av litt kontinuitet, men vi er av den oppfatningen at man ikke bør være der for ofte eller for mye. Det virkelige livet skal være på fastlandet, sier Kolsum.

Er du nysgjerrig på hvordan livet på en stasjon i ishavet utarter? I høst kommer NRK i Troms sin serie fra overvintring på Bjørnøya på NRK1.

På Hopen jobber en stasjonsleder, en kokk, en mekaniker og en meteorologifullmektig. Alle utenom kokken deler på oppgaven å rapportere vær og nedbørsforhold på øya hver tredje time døgnet gjennom.

– Vi sender inn rapporter om hvordan været er på Hopen akkurat nå. Det samme gjøres på stasjoner over hele verden. Det gir meteorologene bedre muligheter til å melde hvordan været vil bli framover, sier Kåre.

isbjørn på hopen

Selv etter sju sesonger og talløse isbjørnobservasjoner, blir Kåre aldri lei av å fotografere kongen i Arktis.

Foto: Kåre Holter Solhjell

Var ikke forberedt på menneskene

Første gang han reiste opp innrømmer han at han var lite forberedt på hva som ventet. Men det var ikke naturen og isbjørnen som overrasket mest.

– Det var menneskene. Jeg kommer fra et akademikermiljø i Oslo, og folk i Nord-Norge er gjerne litt rappere i kjeften, med et annet ordforråd. Men når jeg ble vant til det var det mest gøy, ler Kåre.

Når fire personer skal bo sammen i seks måneder er det likevel ikke alltid at alt klaffer sosialt. Kåre er glad for at han trives både med praktiske prosjekter og med å være ute på tur i naturen.

– Trenger jeg tid for meg selv stikker jeg i snekkerbua, eller tar med meg en av hundene og går ut på tur. Det er fascinerende å bare kunne gå ut av døra og være i den ville naturen, midt i ødemarka.

– Nå skal jeg ha ferie

Når han ikke er på tur har Kåre både jobbet med å lage timelapsvideoer, blant annet av havisen som beveger seg rundt øya, og å bygge en kano fra bunnen av.

– Jeg tror vi som drar opp igjen og igjen er folk som er i overkant selvstendige. Man må både like friheten og sitt eget selskap, sier Kåre.

Men selvfølgelig savner han både venner, familie og en god cortado når han er borte fra Oslo, og det neste året får han tid til å nyte alt det.

– Men først skal jeg ha ferie til jeg stuper, sier han.

DSC_8451

Hunden Tyson speider etter isbjørn.

Foto: Kåre Holter Solhjell