Hundene har vært terapi gjennom sorgen – nå skal Elisabeth debutere i Finnmarksløpet

Da Elisabeth Uglebakken mista bestevenninna i ei tragisk helikopterulykke, raste verden sammen. Redninga blei mye tid i hundegården og på hundesleden.

Elisabeth Uglebakken gir hunden Boost en klem

Elisabeth Uglebakken med huskyen Boost, som har dratt henne gjennom sorgen det siste året. Snart skal han dra henne 600 kilometer over Finnmarksvidda i Finnmarksløpet.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

– Uten hundene vet jeg ikke hvor jeg hadde vært eller om jeg hadde vært her. De har redda meg, kan man si.

22 år gamle Elisabeth Uglebakken fra Alta har så å si vokst opp i hundegården, med en pappa som har drevet aktivt med hundekjøring.

Til vinteren skal hun følge i hans fotspor når hun debuterer i et av de tøffeste hundeløpene som finnes; Finnmarksløpet.

Opptreninga har begynt allerede nå i august, slik at Elisabeth skal være fysisk og psykisk klar for det hun kaller for den ultimate utfordringa for en hundekjører.

Samtidig er den utfordringa hun har foran seg, liten sammenligna med det året hun har lagt bak seg.

For ett år sia mista Elisabeth sin beste venn og kusine i ei helikopterulykke som kosta seks unge mennesker livet. Verden gikk i grus, og hun visste ikke hvordan hun skulle komme seg videre.

Da oppdaga hun hvor livsviktig hundene kan være. De blei rett og slett terapi.

Helikopterulykkessted

Hele lokalsamfunnet blei prega da seks unge mennesker mista livet i helikopterulykka i Alta den 31. august i fjor.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

Følelse som ikke kan beskrives

– Det var ikke mange dager etter den grusomme ulykka at mamma og pappa måtte fysisk kle på meg og dytte meg ut i hundegården. De sa: «Elisabeth – du trenger dem og de trenger deg, så du er bare nødt», forteller Elisabeth.

– Sjøl om det var kjempetungt å i det hele tatt skulle tenke på noen andre enn meg sjøl, så har det bidratt til at jeg har kommet meg ut hver dag, jeg har fått frisk luft – for ikke å snakke om all den trøsta jeg har funnet i hundene.

For Elisabeth betydde det alt å ha et sted å kunne gå til når alt anna bare føltes feil og sårt og vondt.

– Å ha en plass å henvende seg, hvor du har noen som heier på deg og som elsker deg uansett – det er ei følelse som ikke kan beskrives.

Elisabeth Uglebakken gir hunden Boost en klem

– Ulykka er ganske fersk enda. Såra har fortsatt ikke grodd og vi står i dette hver dag. Da er hundene utrolig, utrolig viktig for meg, sier Elisabeth.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

Eksepsjonell trøst

– Det er veldig mange som opplever det som blir beskrevet her – at hundene er til en uvurderlig hjelp og trøst i vanskelige situasjoner, sier Christine Olsen.

Hun er forskning- og utviklingsansvarlig ved Dyrebar Omsorg, hvor de har spesialisert seg på de terapeutiske virkningene dyr kan ha på mennesker.

Ifølge Olsen har hunder en veldig god evne til å være en sosial støtte fordi de viser at de bryr seg og har veldig lyst til å ha nær kontakt med mennesker.

Dette gir ikke bare trøst, men det øker også produksjonen av lykkehormoner samtidig som stressnivået senkes.

Dr. Christine Olsen med hunden sin, Apollo

Ifølge Christine Olsen i Dyrebar Omsorg kan mange forskjellige dyr fungere som god støtte, men hunder er i en særstilling fordi de er sosialisert på mennesker på en spesiell måte og kommuniserer veldig intuitivt med oss.

Foto: Privat

Hundene stiller heller ikke krevende spørsmål eller oppfordrer til å prate om ting, slik mennesker kan gjøre – de bare er der.

– Sorg er veldig individuelt, men det er ikke bestandig man trenger å snakke så mye. Kanskje man bare trenger nærhet og omsorg, og det er dyrene helt eksepsjonelle til å gi oss, sier Olsen.

Kan ikke la sorga ta overhånd

Utover den trøsta nærhet til hunder gir, kan ansvaret man har overfor dem være en viktig faktor i å få tankene inn på andre spor og føle seg bedre.

Man må ta seg av dyra sine, ellers klarer de seg ikke. Det gir en god følelse av å være viktig for noen, og ikke minst skaper det rutiner.

– Man kan faktisk ikke bare sette seg tilbake og la sorga ta overhånd. Man må ut, sier Olsen.

– Og vi vet jo at aktivitet og frisk luft også er veldig sunt for kroppen og sjela, så når man driver med hundekjøring får man maksimalt utbytte av å ha hund.

Elisabeth Uglebakken får et kyss av hunden Boost, mens Khaleesi ser på

– Jeg tror at alle som har en hund i familien kan relatere til at det er utrolig mye trøst og glede i en hund, sier Elisabeth.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

Kjører for venninna

For Elisabeths del har det å tilbringe mye tid med hundene ikke bare hjulpet henne gjennom dagene det siste året. Det har også gitt henne motivasjon til å begi seg ut på Finnmarksløpet.

– Det har nok gjort at jeg har tenkt at dette kan vi få til, sier Elisabeth.

– Og etter ei tid der jeg har vært veldig langt nede, kan det være viktig å starte på et sånt eventyr med et felles mål. På en måte å reise seg og kjenne at dette klarer vi.

Målet er enkelt nok å fullføre distansen. Ikke bare for sin egen del, men også for å hedre venninna, som Elisabeth helst skulle ønske hun hadde ved si side gjennom løpet.

– Sjøl om hun ikke kan være med i løpet fysisk, så vet jeg jo at hun er med oss uansett og heier på oss og ja...vil være med og skyve oss opp og fram, sier hun.

– Så å komme i mål, tror jeg vil være en fantastisk seier for oss.

Nyheter fra Troms og Finnmark

Oda Viken

Få med deg kveldens Nordnytt med Oda Viken

Få med deg kveldens Nordnytt med Oda Viken