Her møter Isak sin dødssyke pappa

Den lille familien på tre fikk en dag sammen hjemme i leiligheten etter at mamma Katrine Lilleng Karlsen (26) kom hjem fra sykehuset.

Fordi legene på sykehuset Nord-Norge var villige til å framskynde fødselen, fikk kreftsyke Ole møte sønnen sin før han døde.

– Da jeg kom hjem fra sykehuset tenkte jeg bare på å få lagt Isak i armene til Ole. Det ble grått mange tårer og tatt mange bilder. Ole hadde mistet synet, og var redd for hvordan han skulle holde Isak, men vi forsikret ham at vi passet på, forteller Katrine til NRK.

Hun måtte vente fire dager på sykehuset etter en tøff fødsel, før hun kunne vise sønnen til ektemannen.

Se og hør Katrine fortelle sin sterke historie i videoen:

Satte inn takkeannonse

Katrine sitter i botanisk hage og vugger vogna med mirakelgutten sin, og forteller at hun trodde Ole ventet på at de skulle komme hjem, før han døde.

– Han sluttet å ta til seg næring den kvelden, og han sa sine siste ord. De var «Jeg elsker deg også», sier Katrine.

Samme natt døde Ole.

Historien til den lille familien fra Troms ble først kjent etter at Katrine satte inn en annonse i avisa Nordlys. her takket hun alle involverte for at den lille familien fikk muligheten til å tilbringe den korte stunden sammen før ektemannen gikk bort.

«Jeg vil med dette uttrykke min store takknemlighet til alle englene i Hjemmesykepleien, på kreftavdelingen, føde/barsel-avdelingen og ikke minst alle familiemedlemmer, venner og bekjente,» skriver hun blant annet.

Syk i juni

Det var i juni i fjor at familien først skjønte at noe var galt, skriver avisa iTromsø, som først omtalte saken.

Ole snakket usammenhengende, og ble veldig dårlig under en fisketur. Da han kort tid etter våknet med skeivt ansikt, trodde Katrine først at han hadde fått slag.

På sykehuset kom den nådeløse beskjeden. Ole hadde en svulst på hjernen, og den var aggressiv og umulig å operere ut, skriver avisa.

– Folk sier jeg er så tøff, men det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg måtte stålsette meg for at vi skulle klare oss gjennom dette. Jeg visste jo han kom til å bli dårligere hver dag, sier Katrine.

Gravid mot alle odds

Kort tid etter skulle Ole begynne på sin første behandling med stråling og cellegift. Behandlingen ville gjøre det nærmest umulig for paret å bli gravide etterpå.

De hadde forsøkt å bli gravide i lang tid, uten hell. Før behandlingen skulle starte fikk de én siste dag på å prøve.

Ingen av dem hadde tro på at det skulle gå, men to uker senere kom beskjeden, Katrine var gravid.

– Graviditeten hjalp oss

Den første tiden var Ole i god form til tross for den alvorlige diagnosen. Han deltok blant annet på sauesanking i Lyngen.

– Isak i magen var med på alt, så vi knyttet sterke bånd sammen. Graviditeten ble på en måte vår medisin og hjelp videre, sier Katrine.

Fra november ble han veldig mye dårligere, og kort tid etter bryllupet i februar ble han lagt inn på sykehus. Den siste tiden fikk han være hjemme i familiens leilighet.

Hadde det ikke vært fordi fødselen ble satt i gang 19 dager før termin, hadde trolig far og sønn aldri møtt hverandre.

Ble satt i gang

– En lege ved kreftavdelingen sier til meg at hun kan ringe fødeavdelingen for å sjekke muligheten for å fremskynde fødselen på grunn av situasjonen vår, forteller Katrine.

Det er vanligvis vanskelig å få tillatelse til dette i Norge, men allerede morgenen etter var fødselen i gang.

Ole var for syk til å være med på selve fødselen, men Katrine hadde med seg sine foreldre og Ole sin far.

– Det var en sterk opplevelse. jeg var på en plass i livet hvor jeg verken visste hva som skjedde med kroppen min eller livet mitt. Men det jeg visste var at han jeg hadde i magen ville bety mye for alle rundt oss, sier Katrine.

Bearbeider følelsene

Hun er opptatt av å takke alle som har gjort det mulig for familien å få det livsviktige døgnet sammen hjemme. Alta fra familiemedlemmer til leger og ansatte på sykehuset.

– Folk har visst oss en utrolig omsorg.

Først nå har Katrine begynt å kjenne på alle følelsene de siste månedene har ført med seg. Nå kan hun begynne å bearbeide både sorgen og gleden,

– Selv om vi har mistet det aller viktigste, har vi mange gode folk rundt oss. Og Ole vil være med hele tiden, sier hun.