Beredskap i distriktet er ikke lengre er et ord på papiret, men en utfordring som må håndteres fra minutt til minutt.
I den ferske episoden av «113» blir seerne vitne til det kritiske redningsarbeidet som pågikk da en mann på Skjervøy falt ned i en seks meter dyp tank på en båt.
Det blir fort klart at fiskeren er så hardt skadd at helikopter må tilkalles. Men helikopteret er 25 mil unna, og opptatt i et annet oppdrag.
Mens de venter på helikopteret, pågår det en kamp om liv og død. Samtidig går alarmen i kommunen på nytt. En 27 år gammel kvinne har fått slag, og også hun må kjapt til sykehus.
Ambulansearbeiderne er bare to personer, og har bare én ambulanse. Hva i all verden skal de gjøre?
Utfordrende å stå i
Helikopteret på Skjervøy ankommer omsider denne skjebnesvangre dagen. Slagpasienten måtte ta taxi ned til kaien, der helikopteret var.
Med sekunders margin fikk helikopteret med seg begge pasientene før de satte fart mot Tromsø. Det gikk bra denne gangen.
Selv om det ikke alltid er like alvorlig, føler ofte ambulansearbeiderne at de kommer til kort.
– Det er tøft. Og så sitter man etterpå og lurer på om det var rett prioritert, sier Aksel Sandberg.
Han er ambulansearbeider på Skjervøy, og var på jobb den novemberkvelden en mann falt i fisketanken.
– Noen ganger er ressursene opptatt, og da får man ikke gjort så mye med det. Men konsekvensene kan bli dramatisk mye større i distriktet enn sentralt.
En del av hverdagen
Langs hele kysten er det ofte bare én ambulanse som dekker en geografisk stor kommune. Sykehuset er mange timer unna. Helikoptrene som kan bistå i akutte oppdrag kan være på en helt annen kant av regionen.
Ambulansearbeiderne på Skjervøy opplever det som utfordrende å måtte vente på bistand.
– Det er helt forferdelig. Hvis vi er ute på et skadested med vanskelige arbeidsforhold og stressnivået er høyt, er det mentalt slitsomt å måtte vente, sier Sandberg.
Krevende er det ikke minst om flere personer trenger ambulanseteamet samtidig.
– Det er valgets kval. Vi må prioritere knallhardt. Dessverre.
Begrepet samtidighetskonflikt brukes om situasjonen.
– Vi er veldig godt kjent med begrepet, erkjenner ambulansearbeideren.
Kalkulert risiko
Man kan kanskje spørre seg om det er trygt å bo i distriktet. Og det er det, forteller lege og daglig leder i Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Anette Fosse. For man kan ikke unngå samtidighetskonflikter, uansett hvor man bor.
Spørsmålet er hvordan man rigger seg så disse ikke fører til fare for liv og helse, til urettferdig behandling eller feil prioriteringer.
Fosse trekker fram det å trene sammen lokalt som et viktig redskap. Det er man vitne til i den ferske 113-episoden, der både politi, brannvesen og lege kommer til.
– Bor man langt fra sykehus er det en selvfølge at det tar lengre tid enn om man bor på trappen til rikshospitalet. Det er en kalkulert risiko vi som bor i distriktet tar, sier hun.
Men systemet må være slik at du kan stole på at når ting skjer, så er kjeden som skal bistå deg der så snart som fysisk mulig.
– Vi kan aldri nulle ut den geografiske distansen, men vi kan minimere den tiden det tar. Jeg opplever det som trygt å bo i distriktet. Vi har en god akuttmedisinsk kjede i Norge, både sentralt og i distriktet, sier Fosse.
Tøffe valg
Selv om det er ambulansearbeiderne i felten som er med pasienten, er det til syvende og sist AMK sammen med AMK-lege og legevaktlege som tar den endelige avgjørelsen om hvem man skal prioritere.
– Alle som har behov for det skal få hjelp, det er soleklart, sier leder for AMK i Tromsø, Inger-Lise Kristiansen.
Når noen ringer inn en melding, gjøres det en medisinfaglig vurdering basert på et utspørringsverktøy. Der setter de hastegrad, ut ifra hvor akutt situasjonen er.
I tillegg vurderer de hvor godt pasientene er ivaretatt. Om en pasient er alene hjemme, og den andre på helseinstitusjon, prioriteres den som er alene.
– Skjer det ting samtidig, har vi flere typer ressurser som kan bistå. I tillegg til ambulanse, helikopter og legevaktlege har vi den fine løsningen med frivillige førstehjelpere som kan bistå inntil helsehjelp kommer, sier Kristiansen.
«Koronatiltak» har hjulpet
Ambulansearbeider Aksel Sandberg på Skjervøy vet at beredskapen i distriktet er en utfordring man til dels må leve med. For det er urealistisk å helt unngå samtidighetskonflikter, og det er urealistisk med utømmelige lager med helikoptre, sier han.
Men siden i mai har nabokommunen Nordreisa hatt en ekstra døgnbemannet ambulansebil i tjeneste, som en del av «koronatiltakene». Det har styrket beredskapen i hele Nord-Troms betydelig, mener Sandberg.
– Stasjonene bistår hverandre, og opprettholder beredskapen i kommunen hvis ambulansen er opptatt eller må kjøre med pasienten til sykehus. Det hjelper betraktelig, sier Sandberg.
Men tiltaket skal snart evalueres. Både ambulansearbeidere på Skjervøy og i Kvænangen, der man før risikerte å være et halvt døgn uten ambulanse, frykter at den ekstra ambulansen skal forsvinne.