Gry Hege måtte amputere hender og ben etter lungebetennelse

Historien om Gry Hege fra Båtsfjord kan gi folk flest frysninger nedover ryggen. For hvordan takler du egentlig å våkne opp i en sykeseng etter fire uker i koma – med beskjed om at du må amputere både hender og ben?

Det setter i hvert fall livet i perspektiv, sier 48-åringen.

– Jeg trodde de tullet. Da jeg skjønte at det var virkelig, så kunne jeg fortsatt ikke tro det. Jeg hadde aldri hørt om lignende før.

19. desember for tre år siden arrangerte Gry Hege en tidlig julefeiring for familie og venner. Hun, mannen og sønnen på ni skulle reise til ektemannens hjemland Irland den julen, og ville samle familien før avreise.

Formen hadde hanglet noen dager, men ikke så ille at det var verdt å avlyse besøket. Ut på kvelden følte Gry Hege seg dårligere, og gikk og la seg.

Da mannen hadde ryddet opp etter selskapet og gikk for å se til henne, var hun helt blå på leppene.

Fra da av ble ingenting det samme.

Motet til å leve

Familie og venner hadde stått trofast rundt sengekanten, og det ble en gledens dag for dem da hun åpnet øynene fire uker senere. Men for Gry Hege ble det en stor sorg.

– Hvorfor skal jeg overleve, hva er vitsen med det, uten armer og ben? Det tenkte jeg hver morgen i lang tid, forteller hun.

– For meg var det ikke et liv.

Hun som hadde levd sunt, trent mye, aldri røyket, knapt drukket alkohol. Hun hadde fått akutt blodforgiftning etter lungebetennelse, og fått beskjed om at hun måtte amputere både armer og ben.

Gry Hege trengte plutselig hjelp til alt. Til å stå opp, ta på proteser, skrive meldinger, kle på seg, ja, til og med gå på do.

– Det var psykisk dritvanskelig, og jeg var ganske langt nede.

Hvordan finner du da krefter til å finne tilbake til livet og gleden ved det?

For Gry Hege var én motivasjon større enn noe annet da hun var på Sunnaas sykehus for opptrening.

Veien tilbake

– Det var både vanskelig, tungt og vondt å gå med proteser. Men jeg tenkte at jeg må jo gå for å få komme hjem. For hvert skritt tenkte jeg «hjem, hjem, hjem.»

En morgen på Sunnaas sykehus satt Gry Hege i sengen og tenkte på framtiden. Hva ville hun egentlig gjøre? Og hvem kunne bestemme at alt hun ville ikke var mulig?

På Sunnaas fikk hun igjen livslyst, og livsglede. Hun ble inspirert og motivert, og skrev lange lister over hva hun ville lære seg. Hun tok seg selv i å sitte der og smile.

– Fra da av skjønte jeg at alt var mulig.

Hun var opptatt av å komme tilbake, og å få et normalt liv. Hun måtte endre tankemønsteret og ikke si til seg selv at hun skulle tilbake til sitt gamle liv, men legge plan for det nye. Den nye normalen.

I dag maler hun, syr kjoler, leker seg med kjeramikk og skriver bok.

Kontraster i livet

En dag fikk Gry Hege en telefon fra en barndomsvenn. Filmskaper Guro Saniola Bjerk fra Tana ville gjerne fortelle hennes historie. Etter fem minutters betenkningstid svarte hun ja – med ett forbehold.

Det skulle ikke bli en sutrefilm, men en film om hvordan man finner den indre styrken i seg.

For filmskaperen ble det et kontrastfylt møte. Hun var i sluttfasen av TV 2-serien «Våre håpefulle», som følger en skoleklasse gjennom hele grunnskolen.

– Ungdommene hadde «store» hverdagsproblemer, som at de ikke ville filmes fordi de hadde en rød kvise i pannen. Det ble så tydelig hvilke problemer vi later til å ha, mens andre virkelig har problemer og store utfordringer, sier Saniola Bjerk.

Guro tror filmen kommer til å sette våre liv i perspektiv.

– Vi har en tendens til å klage over små bagateller. Vi lever i et velstandsland med velstandsproblemer. Det grep meg, på et vis, sier filmskaperen.

– Det bor mye i oss som vi må kanalisere og finne fram til når det kommer vanskelige tider.

Gleden ved livet

Bare elleve måneder etter amputasjonen var Gry Hege tilbake i jobb igjen.

Båtsfjordingen er nå i full gang med å skrive bok om sin reise, og hun tilbyr kurs i kreativitet. Her ønsker hun å motivere andre til å få økt glede og mestring i hverdagen.

– Jeg er bevisst på at alt går an, bare man prøver nok. Det har jeg lyst til å fortelle andre om også, sier Gry Hege.

– Jeg er handikappet, men jeg er ikke først og fremst det. Jeg er fortsatt Gry Hege, jeg har bare litt færre kroppsdeler.