Anmeldelse av Per Kristian Olsen, basert på premieren 18. februar
”Svakhet – ditt navn er kvinne” – er bare en av de mange berømte replikkene i Hamlet.
På Hålogaland Teater kan regissør og påtroppende teatersjef Nina Wester trygt omskrive den til ”Styrke- ditt navn er kvinne”. For Nina Wester har med Hamlet skapt teatermagi og viser overbevisende teatermuskler.
Her er energi, action, ettertanke, en nedstrippet minimalistisk scenografi og lys og et skuespillerensemble i så god spilleform at jeg rives med fra første stund.
Solid hovedrolleinnehaver
Det er så deilig å se veteranen Marion Eilertsen i en utfordrende rolle hun kan briljere i. Det samme med Ketil Høegh. Som dronningen Gertrude og kongen Claudius overbeviser de med god margin. De har en særdeles vanskelig balansegang med å spille henholdsvis naiv/egoistisk og ond.
Det sier noe om hovedrolleinnehaver Frank Kjosås sin tilstedeværelse at han med sin Hamlet likevel makter å ta scenerommet uten å bli overskygget av de andres solide prestasjoner, og motsatt.
Hans fysiske spill som sårbar ung mann gjør scenen til en energisone. Men noe av magien i forestillingen er ikke bare solide enkeltprestasjoner.
Hamlet på HT er ensemblespill på høyt nivå. Det ruller intenst av gårde. Sammen med flere veteraner som Guri Johnson og Kristian Fr. Figenschow og de nyere, Trude Øines, Espen Renø Svendsen og Torgeir Reiten er de til sammen som musikere som har ”fot”. De finner hverandre i kreativ rivalisering og lekkert pasningsspill.
Skyhøye forventninger
Totalopplevelsen av skuespillere, instruksjon, scenografi og lysdesign og Ragnar Olsens gode oversettelse gjør at regissør og påtroppende teatersjef Nina Wester med sin Hamlet har lagt lista så høyt at forventningene til henne som sjef nå er skyhøye.
I hennes regi er Hamlet, en handlingens mann. Han er prinsen som nekter å akseptere normene til den herskende klasse han er del av. ”Det er noe råttent i kongerike Danmark” sier han. Han ser korrupsjon, svik, politisk mord.
I katalogen skriver Nina Wester at hun ser paralleller mellom Hamlet og de som slåss for et bedre samfunn i den arabiske våren. Det er maktspillet og normene i samfunnet som interesserer henne mer enn den grubleren som Hamlet tradisjonelt er blitt fremstilt som.
Lett å kjenne seg igjen
Siden Hamlet hadde premiere i London på begynnelsen av 1600-tallet har stykket vært spilt med å fremstille Hamlet som vekselvis melankolioker, som gal, forvirret og som et menneske i indre strid. Da Freud kom med psykoanalysen tolket Freud det dit hen at Hamlet var handlingslammet fordi han hadde et ødipuskompleks.
Det som har gjort Hamlet til verdens mest spilte stykke er nettopp at Hamlet er så sammensatt, at han kan spilles med så mange ulike innfallsvinkler uten at noen kan gjøre krav på at deres Hamlet er den korrekte. I tillegg har stykket et språk som også er en estetisk nytelse med alle sitatene som er blitt ordspråk som ”å være eller ikke være”.
Når Nina Wester legger mer vekt på den politiske Hamlet enn på hans indre tvil, er det i hovedsak vellykket. Men noe uforløst blir da skjebnen til Hamlets kjæreste Ofelia.
Hamlets kyniske spill med henne virker ikke helt i samsvar med Hamlet som sannhetssøker. Hun blir en sidehistorie som ikke helt lar seg inkorporere. Hamlets avvisning av henne blir stående som litt ”teatralsk”. Det samme med slutten. Men den vil alltid være problematisk for moderne oppsetninger.
Pøse på med blod
Hamlet ble skrevet som en såkalt hevntragedie. Den sjangeren krever at alle dolkes i hjel til slutt. Den var en veletablert sjanger allerede før Shakespeare selv begynte å skrive. Siden Shakespeare også var en folkelig forfatter hadde han ingen problemer med å skrive seg inn i den sjangeren.
At Nina Wester pøser på med blod og drama i sluttminuttene slik at det nesten blir ”too much” er egentlig bra, for denne massedøden er i dag så teatralsk at den krever litt bisarr humor.
Det eneste negative jeg har å si er musikkvalget som ikke er helt på høyde med resten av forestillingen.
Pussig musikkvalg
Musikken i seg selv er fremragende, men det fremstår som litt slapt å bruke White Stripes’ ”Seven Nation Army” og all den andre rockemusikken som Marilyn Mansons ”Personal Jesus”. Det er farlig å bruke slike veldig kjente låter som har så mange andre referanser. Det forvirrer, i tillegg er de engelskspråklige.
Men la ikke det skygge over for at HT i påtroppende teatersjef Nina Westers regi har skapt en energifylt og fysisk forestilling, medrivende og moderne, til underholdning, estetisk nytelse og ettertanke.
Hamlet spilles på Hålogaland Teater fram til 17. mars.