Mikkel Mathis gir aldri opp vidda

Det er midt i april. Finnmarksvidda er slik du ser for deg påska på sitt beste. Hvit, blå og lysende gul.

Vinteren har fortsatt grep, men beitene er gode.

– En av de beste vintrene på lang tid, forteller reineier Mikkel Mathis Eira (27) fra setet på snøskuteren.

Du aner bjellene fra reinsdyrene i det fjerne, men han vil nødig forstyrre flokken. Han tar fram kikkerten og tenner en sigarett.

Både reinen og Mikkel Mathis kjenner trangen. Den kommer hvert år på denne tiden. Det går mot vår og flytting til sommerbeitene. Trangen mot kysten.

Om ikke lenge flytter Mikkel Mathis og reindriftsslekta hans, siidaen, til sin faste kalvingsplass i Biedjovággi, nordøst for Kautokeino. Med kalvene velberget, slippes flokken så til sommerbeitene i Nord-Troms og Kvænangen.

Slutten av ett reindriftsår er over, og et nytt er i starten.

Slik har det vært i generasjoner. Kan det vare evig?

• Les også: Usikker fremtid for reindrifta
• Les også: Ungdom mot gruvedrift

Lønnsom kaffeavtale

Hver morgen blir han møtt av et stort smil av Stig Halvorsen bak kassa på Esso i Kautokeino. De kjenner hverandre godt. Mikkel Mathis vet akkurat hvor han skal trykke på kaffeautomaten. Den får han gratis.

– Gratis kaffe og vafler. Det skulle bare mangle så mye bensin som jeg kjøper, smiler Mikkel Mathis.

Det ryker av kaffen. Han tar på seg solbrillene. Han er klar for en nydelig dag på jobben.

• Les også: Ønsker seg gruvejobb i Kautokeino

Født inn i reindrifta

Mikkel Mathis er født inn i reindrifta. Som hans foreldre, besteforeldre og alle dem før ham, så langt han vet om.

– Det har vært i meg hele tiden at jeg skulle jobbe i reindrifta. Det har alltid vært en forventning. Fra meg selv og mine foreldre. Jeg var jo den eldste.

Sin egen siidaandel fikk Mikkel Mathis da han ble myndig. Han og onkelen til sin mor har hver sin. Det er de to som har ansvaret for flokken, og som gjeter reinen på skift om vinteren. Fem dager på, fem dager av.

Under flyttingen hjelper flere til, og på sommerbeite er tolv gjetere på plass. Da kan han ta seg tolv dager fri etter fire dager på. Enten hjemme i Kautokeino eller på sommerboplassen i Kvænangen. Men helt fri har han aldri. En reineier har aldri helt fri.

Siidaandelen overtok han etter sin mormor. Det samme med gjeterhytta og beiteområdet øst for Áidejavri og inn mot finskegrensa.

– Det var artig å dra til fjells med besteforeldrene mine. Være med dem hele tiden. Du kunne se hvordan reindrifta fungerte. Det er vel derfor jeg er her i dag, kommer han til.

– Jeg begynte da jeg var ferdig på grunnskolen. Da var det rett inn i reindrifta.

Idyllen trues

Men idyllen er sårbar, akkurat som beitene. Det verste rovdyret er av det moderne slaget. Bergverk i nord skal bli den nye olja. Vindkraft. Oljeterminaler langs kysten. Fritidshytter. Kraftlinjer, tvers gjennom beiteområder for å mette behovet for mer strøm.

Også internt tvinges reineiere inn i et hjørne. For mye rein. Overbeite. Statlig tvangsslakt.

– Fremtiden er vanskelig å tenke på, men man må tenke positivt. Gruvedrift, hyttefelt, ja, det er mange forstyrrelser som ikke er bra, sier Mikkel Mathis.

• Les også: Kan bli gruvedrift lenge i Kautokeino

Rammes hardt

Han rammes hardt av den planlagte gull- og kobbergruva til svenske Arctic Gold i Biedjovággi. Gruva planlegges midt i kalvingsplassen.

– Simlene har ikke så veldig lyst til å kalve midt oppi gruvedrift. Det går ikke med begge deler. Hvis det blir gruvedrift, da regner jeg med at vi må bare slutte å ha det som kalvingsplass. Og det finnes ingen ledige plasser. Det er fullt overalt.

Foreløpig er gruveplanene stoppet av kommunestyret. Mikkel Mathis tror det blir slik. Han må tro det. Han har satset alt.

• Les også: Gruvesaken utsatt igjen
• Les også: Mener gruve-nei skader gruveindustrien

Da kan siidaandelen overleveres videre til nestegenerasjon. Nye kalver får trekke mot kysten.

Ja, kanskje det kan vare evig.

– Jeg har motivasjon. Man må se fremover og være positiv. Det jeg liker med reindrifta er at det skjer noe nytt hver dag. Det har ikke vært én dag hvor jeg har tenkt hvorfor jeg holder på med dette. Heller ikke når det er minus 40 ute. Jeg tenker hver dag at jeg er glad for at jeg er i reindrifta.

• Les også: Sametinget vurderer å bryte med Arctic Gold

Nye tider

På gjeterhytta til mammas onkel Mikkel Aslak Hætta får han siste nytt om flokken.

– Det er rolig beite, oversetter Mikkel Mathis fra samisk.

Mikkel Mathis tar av seg den tykke lua og lassoen han har rundt skulderen. Utenpå skuterdressen har han en dunjakke. Det er ikke lenge siden sprengkulda regjerte vidda.

Mammas tante, Berit Bæhr Hætta, serverer nytrekt kaffe. Hun jobber ved Samisk høgskole, men må til reinflokken med sin mann så ofte hun kan.

– Selv om jeg har en vanlig jobb kan jeg ikke slutte med reindrift. Det hadde ikke gått. Jeg er oppvokst med reindrift. Jeg har det i blodet, sier hun, og tar seg til brystet.

Hun minnes hvordan det var da hun vokste opp.

– Vi bodde i telt og flyttet etter reinen. Vi hadde ikke snøskuter den gangen. Jeg pleide å ri på rein, sier hun og ler i retning Mikkel Mathis.

– Det er ikke noe for meg, avfeier han.

Noe endrer seg, tross alt.

• Les også: Giske har ikke planer om å gripe inn

Følger flokken

Lengre øst for gjeterhytta beiter flokken. Der har Mikkel Mathis og filleonkelen gumpien sin, en slags campingvogn på ski. To snøskutere må til for å trekke den på de verste plassene.

– Her har vi alt vi trenger, sier Mikkel Mathis.

Køyeseng, et lite bord med to stoler, en ovn i hjørnet og et lite skap med benkplass. Og det er lagt inn muligheter for strøm.

– Det er bare å ha med aggregat, så kan du ta med data og sitte på Facebook via mobilen, fleiper han, og peker på en dobbel stikkontakt.

Må tåle dårlige tider

Å leve av rein er mer enn en jobb, det er en livsstil, heter klisjeen. Mikkel Mathis er ikke helt enig.

– Det er jobben min. Jeg skal ikke bare jobbe for at det er fint. Jeg skal tjene penger, er han klar på.

Gjennom bygda tidligere på dagen var han rask med å peke ut huset hvor Kautokeinos rikeste reineiere bor. Ekteparet er god for over ti millioner kroner.

– Man må kunne dette. Det er ikke bare å hoppe i det, og si at dette skal jeg leve av. Du må kunne ta ut slaktereinene du skal selge. Du kan ikke bare ta ut de største simlene. Da er du ikke lenge med i gamet. Da har du solgt de beste produksjonsdyrene. Du må hele tiden se hvordan rein du selger. Dét er kunnskap, sier han ivrig.

• Les også: Riksrevisjonen: – Reintallet må ned
• Les også: Stortinget støtter tvangstiltak
• Les også: Reindriftsstyret pålegges å vedta tvang

– Og så må du hele tiden tilpasse at det ikke er for mye rein. Når det er dårlig beite tar man kanskje 50 prosent så alle rein får beite. Og man må bygge opp kapital hele tiden.

Det handler om balanse. Han har allerede penger på bok. De dårlige årene kommer like sikkert som trangen mot kysten.

Mikkel Mathis har tre gjeterhytter, to biler, to snøskutere, firehjulinger. Det koster å følge flokken.

• Les også: – Klart brudd på folkeretten

Kommer og går

Hjemme i leiligheten i Kautokeino venter kjæresten Ann Catharina Lango (20). Mens Mikkel Mathis holder slektstradisjonene i hevd, studerer hun økonomi og administrasjon ved Høgskolen i Finnmark.

Hun vet aldri helt sikkert når hun får kjærestetid.

– Han kan være borte i en uke, så er han bare noen dager hjemme, og så er han borte igjen. Og særlig om våren og høsten, da er han nesten ikke hjemme.

• Les også: – Stoltenberg må finne tid til oss

Men det plager henne ikke, for dette er livet hun vil leve.

– Jeg har levd i reindrifta i hele mitt liv. Pappaen min er reindriftsutøver, så det er ikke noe nytt. Hvis jeg ikke var reindriftssame, og var i lag med han, så hadde det sikkert vært vanskelig. Men jeg vet hva det dreier seg om, og jeg visste det før jeg ble i lag med han.

Dessuten hjelper hun til når hun kan. – Selvfølgelig, anklager hun.

Mikkel Mathis har for lengst slengt seg i sofaen med ipad-en og sjekker siste nytt på internett.

Skuterklærne ligger igjen i gangen.

Det er fem dager av.

Om ikke så lenge er trangen etter vidda tilbake.