Hopp til innhold

Forsvarskommunenes brutale bakdel: Optimismen forsvinner når Forsvaret drar

Forsvarspolitiske avgjørelser kan rive livsgnisten ut av små samfunn.

Joint Viking øvelse

Porsanger er et lite forsvarssamfunn 70 grader nord. De har kjempet mot nedleggelsesspøkelsene. Nå blomstrer håpet – igjen.

Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret

Under årets stortingsvalg var det mye som skapte debatt. For eksempel de påståtte svertekampanjene mot Jonas Gahr Støre. Eller at Faten tok valget.

Men det kanskje mest oppsiktsvekkende skjedde under selve valgnatta. Senterpartiet fikk en oppslutning på hele 73,3 prosent i Andøy kommune. Et nærmest uhørt høy tall.

Forklaringen var enkel: Regjeringen har besluttet å legge ned kampflybasen på Andøya. Det vil ikke befolkningen ha noe av.

Mange forstår ikke hvordan regjeringen kan forsvare at Evenes er et bedre sted for å huse kampfly. Men den viktigste årsaken er kanskje at folk frykter at lokalsamfunnet skal svinne hen.

For hva vil skje om det som på sett og vis er samfunnets hjørnestein, legges ned? Hva vil skje om alle de arbeidsplassene forsvinner? Hva vil skje om alle de menneskene fordufter?

Demo foran Stortinget, Andøya flystasjon

Befolkningen i Andøy kommune har demonstrert storstilt mot at flystasjonen på Andøya skal legges ned.

Foto: Audun Torsdalen / NRK

Forsvarspersonellet skaper ikke bare liv på basen, men de kommer også inn i bygda og kjøper varer. Og drikker øl. Og bygger hus. Hva vil skje med samfunnet om de blir borte?

Porsanger i Finnmark har kjent på nettopp det. De har gått fra å være en «stor» forsvarskommune, til å miste den posisjonen. De har sett nedleggingsspøkelsene.

Men nylig fikk de nytt håp. Forsvarets landmaktutredning ble lagt fram i midten av oktober, og der ble det bestemt at Forsvaret igjen skal bygge ut Garnisonen i Porsanger (GP).

Men de har hørt det før. De frykter, og vet innerst inne, at håpet kommer uten garantier.

To ulike verdener

– Hvilke blogger leser dere, spør lærer Lisbeth Slåttedal.

– Isabel Raad, svarer en av jentene som sitter der.

– Mamma til Michelle, svarer en annen.

– Åh, jeg er glad jeg ikke er ungen hennes ..., sier en tredje – og så er diskusjonen i gang.

Med entusiasme og humor snakker Slåttedal med VG2-elevene på Lakselv videregående skole i Porsanger. Hun forsøker å få elevene til å reflektere over hvilke inntrykk de får gjennom bloggene, som er blitt en stor del av deres kultur.

I dag er dette samfunnsfagsundervisningens vante gang. Den har endret seg mye siden læreren selv var ungdom.

Frida Bråthen Pedersen og Tora Helgesen - Lakselv VGS

Frida Bråthen Pedersen (t.v.) og Tora Helgesen engasjerer seg i en samfunnsfagstime om bloggere, påvirkning og identitet. Om den nedadgående spiralen i Lakselv hadde fortsatt, hadde de måttet reise til Karasjok eller Tromsø for å gå på helsefag- og ambulanselinjene, som de går på nå.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

På den tiden hadde de ikke blogger. De hadde ikke internett. De hadde ikke engang datamaskiner. Og livet i Lakselv, som er administrasjonssenteret i Porsanger, var på den tiden mye mer preget av det som skjedde 15 kilometer sør for tettstedet – på militærbasen Porsangmoen.

Opptil så mange som 1500 militære holdt til på GP. Med sin tetthet til Russland ble det satset på Porsanger som forsvarskommune.

Dette førte til at innbyggertallet på 70- og 80-tallet økte fra 3850 til 4500 – en betydelig vekst for en liten kommune. Livet yrte, nye hus ble bygget, utelivet var levende, og et mangfold preget bygda.

– Jeg vokste opp med mange såkalte NATO-unger, altså forsvarsbarn. Det var spennende med så mange forskjellige dialekter i klassen. Og dette mangfoldet formet oss, forteller Slåttedal.

– Vi var 21 stykker i klassen min på gymnaset, og samtlige begynte på høyere utdanning. Jeg tror vi var det første kullet dette skjedde med. For vi visste at det var en verden utenom.

Lisbeth Slåttedal - Lakselv VGS

I dag underviser Lisbeth Slåttedal en klasse med bare jenter. Da hun var ung var det guttene som var i stort overtall i kommunen. De bokstavelig talt slåss om jentene.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

Alle piler pekte oppover, optimismen var stor. Og ikke minst – det var mange gutter for jentene å forelske seg i ...

– Mange av jentene hadde en kjæreste i Forsvaret. Men det var nok for mange gutter i forhold til jenter. Det ble mye krangling om de få jentene som var her, og mange voldsepisoder, sier Slåttedal.

Men så skjedde det som skulle få det livet de kjente til å endre seg. Det som fort kunne ha ført til at Slåttedal ikke hadde stått her i dag og snakket med VG2-elevene om blogger. Det som kunne ha ført til at undervisningen som foregår i skolebyggene, ikke var mer.

– Den videregående skolen her har lenge hatt et nedleggelsesspøkelse hengende over seg, sier Slåttedal.

Liten aktivitet igjen

Livet og slåssingen skulle med tiden dø ut av seg selv. Både det som var positivt og negativt fikk sin naturlige ende.

Den ustabile verdenssituasjonen som hadde rådet under den kalde krigen, roet seg. Forsvaret så at det var ikke like mye behov for en sterk garnison i Finnmark. GP ble sakte, men sikkert nedrustet i løpet av 90-tallet, og nå er det så vidt aktivitet igjen.

Faneoverrekkelse fra kongen til Garnisjonssjef

Den 27. august 1973 overrakte Hans Majestet Kong Olav en ny fane til garnisonssjef Ola Berg. Fra denne dagen ble Garnisonen i Porsanger en «faneførende avdeling», og det ble satset stort på Forsvaret i Finnmark.

Foto: Garnisonen i Porsangers arkiv/Tor R.Boland

Det ble lovet at noe nytt skulle komme til Porsanger, noe som skulle erstatte alle menneskene som dro. Men dette nye uteble.

Folk begynte å miste håpet. Optimismen ble snudd til pessimisme.

Kommunen hadde tatt Forsvarets tilstedeværelse – og alle ringvirkningene som kom av det – som en selvfølge. Det hadde blitt en sovepute for Lakselv og Porsanger å hvile seg på.

Uten den puta begynte menneskene å flytte ut, og det har de fortsatt med.

Nedadgående spiral

Lakselv og Porsanger mistet sin hjørnesteinsbedrift. Hvilken betydning har egentlig det for små samfunn?

Samfunnsøkonom og seniorforsker ved Trøndelag Forskning og Utvikling, Roald Sand, har forsket på nettopp dette.

De som er veletablerte kjemper kanskje for å bli værende en stund, men likefremt kommer samfunnet inn i en nedadgående spiral, forklarer han.

Det vil gå hardt ut over befolkningsutviklingen over tid.

Det kom også fram i Price Waterhouse Coopers distriktsmessige konsekvensutredning av forsvarssjefens fagmilitære råd. Her gjorde de rede for hvilke regionaløkonomiske følger det vil ha for lokalsamfunn om Forsvaret reduserer sin aktivitet.

Nedleggingen av Andøya flystasjon var et av scenarioene de så på.

Bakkemannskaper utfører teknisk sjekk på et Orion-fly på Andøya flystasjon

Bakkemannskaper på Andøya flystasjon utfører teknisk sjekk på et Orion-fly. Hva vil skje med lokalsamfunnet i Andøy om de forsvinner?

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Rapporten konkluderte med at for de fleste regionene ville en nedleggelse av basene kun ha en marginal effekt på sysselsettingen og den økonomiske utviklingen – spesielt i de større regionene hvor det er stor økonomisk aktivitet for øvrig.

Unntaket var Andøyregionen.

«Fordi Andøy er en ganske isolert og liten bo- og arbeidsmarkedsregion, vil et bortfall av Forsvarets aktivitet medføre relativt stor fraflytting fra regionen på grunn av manglende alternative jobber.»

Ikke ulikt Porsanger.

– Selv om det finnes statlige omstillingsprogrammer med delvis brukbare effekter på næringsutviklingen, er det vanskelig å erstatte alle arbeidsplassene som opprinnelig gikk tapt, sier Sand.

– Dette kan ha årsak i en pessimisme som treffer disse samfunnene, samtidig som det generelt er vanskelig å få folk i Norge til å ta risiko ved å starte næringsaktivitet. Folk tør ikke investere – da flytter de heller på seg og tar en jobb med regulert lønn.

Vil komme tilbake

– Det begynner å bli tynt med folk i ungdomsalderen, forteller Henrik Brekke, som går allmennfag ved Lakselv VGS.

I friminuttet møter han noen av VG2-jentene som Slåttedal nettopp har undervist. Lette snøfnugg fyker rundt i skolegården og gir en forsmak på vinteren som snart banker på døra for fullt.

Det er til forveksling likt enhver skolegård rundtom i landet, der ungdommene står og småfleiper seg imellom. Unntaket er det at denne skolegården er betydelig mindre enn den man finner mange andre steder.

– Alle vet hvem hverandre er her, og det kan være positivt, men samtidig tenker jeg at det godt kunne ha vært flere elever, legger Tora Helgesen til.

– Så små forhold er både òg. Hvis du er dum en dag, så husker alle det lenge. Du blir lagt merke til på godt og vondt, sier Henrik.

Henrik Brekke, Nora Olsen, Tora Helgesen, Frida Bråthen Pedersen

Ungdommene trives godt i de små forholdene i Lakselv, men de ser gjerne at det kommer flere til. F.v.: Henrik Brekke, Nora Olsen, Tora Helgesen og Frida Bråthen Pedersen.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

Ungdommene vet at skolen har vært truet av nedleggelser.

– Hadde dét skjedd måtte vi dratt til Karasjok eller Tromsø for å ha fått muligheten til å gå på ambulanselinja, sier Tora.

Derfor ser de fram til utbyggingen av forsvarsbasen. På sikt skal til sammen 400 militære opp til Porsanger.

– En slik utbygging er bra for veksten i små bygder. Folk som sikkert ikke har hørt om stedet får se hvordan det er å bo her. Det øker sannsynligheten for at flere vil flytte hit, tror Henrik.

Håpet for befolkningen i Porsanger er at denne utbyggingen vil gi hele området et løft – føre til mer næringslivsaktivitet og flere arbeidsplasser. Det vil være avgjørende for at ungdommene skal komme tilbake etter at de har reist ut for å få seg utdanning.

– Blir det flere arbeidsplasser, så er det mer sannsynlig at vi kommer tilbake. Det må være jobbmuligheter her, sier Helgesen.

Henrik Brekke, Nora Olsen, Tora Helgesen, Frida Bråthen Pedersen

Det er både fordeler og ulemper ved å bo i et lite samfunn. Du blir sett av alle, men også husket av alle om du gjør noe dumt, påpeker Henrik Brekke.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

Brent barn

To-tre steinkast unna den videregående skolen ligger XL Bygg–Byggekompaniet, en bedrift som har klart å holde det gående i 60 år i Lakselv. Innimellom mot alle odds.

Her jobber Øyvind Johansen, som ifølge seg selv er en ekte heimføing.

– Vi tror det ikke før vi får se det – på grunn av forhistorien, er hans reaksjon på meldingen om at GP skal bygges ut igjen.

– Vi fikk opp gjennom årene høre at noe skulle nedbygges, men at det skulle erstattes med noe annet på GP. Vi fikk inntrykk av at det skulle fortsette å være like mange soldater og arbeidsplasser. Men i enden var det bare reduksjonen som ble en realitet.

Øyvind Johansen

Øyvind Johansen begynte å jobbe ved Byggekompaniet i Lakselv i 1989. Har har vært gjennom mange opp- og nedturer som følge av Forsvarets ustabile aktivitet i området. Nå håper han på en større oppsving.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

En gang i tiden jobben bedriften hans mot nybygg. Den gangen optimismen florerte. Men nå for tida er det svært få som bygger nye hus i Lakselv. Derfor har de måttet peile seg inn på oppussing og rehabilitering.

Men tar man en liten tur gjennom Lakselv, og ser mange av de slitne husene, så er det åpenbart at det heller ikke er alle som har ønsket – eller turt – å pusse opp husene, slik situasjonen har vært.

– Det har til enhver tid vært sju-åtte hus til salgs, og da ligger prisene lavt. Det betyr at om du putter én million inn i et gammelt hus, så er det ikke sikkert at du får de pengene tilbake, forklarer Johansen.

Han forteller at mange bedrifter så vidt får det til å gå rundt i Lakselv i dag, derfor tror han at Forsvarets retur vil bety alt for livet i bygda. Han håper investeringslysten vil bli større både hos private og næringslivet.

Pendlerorganisasjonen Forsvaret

Men selv om det er vedtatt at det skal opprettes en ny avdeling på Porsangmoen, med 160 ansatte og 240 vernepliktige, er det ikke sikkert at det vil gi en tilsvarende befolkningsvekst.

De siste årene har det blitt stadig mer vanlig for ansatte i Forsvaret å pendle. Personellets arbeidskraft flyttes til der det er behov for dem, men det er ikke sikkert at de tar med seg resten av familien dit.

– Det ser man i Indre Troms og Sør-Varanger, for eksempel. Jeg vil anta at dette også blir tilfelle på GP, sier Leder for Befalets Fellesorganisasjon, Jens Jahren.

Om folk ønsker å bli i kommunen mener han vil avhenge av boligmuligheter og ikke minst av jobbmuligheter for ektefeller og medflyttere.

– Porsanger er ikke den største arbeidsplassen i Norge, for å si det sånn. Der ligger det åpenbare utfordringer for kommunen. Det skapes ikke nye arbeidsplasser uten videre. Men om kommunen går inn og gjør en innsats, så blir muligheten større for at flere blir, sier Jahren.

Jens Jahren

Ifølge leder for Befalets Fellesorganisasjon, Jens Jahren, er det blitt stadig mer vanlig å pendle for forsvarspersonell. Dette tror han også vil bli tilfelle ved GP.

Foto: Befalets Fellesorganisasjon

Dette er ordfører i Porsanger, Aina Borch, svært klar over. Hennes kontor ligger rett over gata fra Byggekompaniet – noe som understreker de små dimensjonene i Lakselv.

Borch sier at hun vet at Forsvaret er en stor pendlerorganisasjon, men hun er innstilt på å kjempe for at de militære som kommer oppover faktisk ønsker å bli, og med det tar med seg familiene sine.

Det vil være viktig for at Porsanger skal blomstre og unnslippe nedleggelsesspøkelsene.

– Det krever hardt arbeid å få det vi ønsker ut av dette. Vi må gjøre det attraktivt for folk å bo her. Vi må ha bra skoler, barnehager, fine tomter, kulturtilbud, og arbeid til ektefeller, sier hun.

Omstillingsprosessen kommunen allerede har vært inne i har lært dem å snu på steiner, for å se hvilke andre områder de kan bygge ut på – eksempelvis turisme. Det skal de fortsette med, slik at de ikke i denne omgangen gjør seg like avhengig av Forsvarets tilstedeværelse.

Aina Borch

Ordfører i Porsanger kommune, Aina Borch, er klar til å mobilisere for å få sving på lokalsamfunnet når Forsvaret vender tilbake for fullt om noen år.

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

De vil heller utnytte de ressursene som kommer med Forsvaret, for å skape et mer solid fundament for de servicefunksjonene og tjenestene kommunen trenger, samt flere arbeidsplasser.

Som et brent barn har Porsanger lært av historien, og de vil ikke fortsette å bruke Forsvaret som en sovepute.

På lånt tid

Det vil ta tid å bygge opp GP igjen, og det er ikke forventet at utbyggingen skal være ferdig før i 2025. Mange statsbudsjetter skal vedtas før det står ferdig, og mye i verdensbildet kan endre seg innen den tid.

– Selvfølgelig er jeg redd for at Forsvaret skal forsvinne igjen, sier lærer Lisbeth Slåttedal.

– Man ser jo hvor man bygger opp, og det samsvarer med situasjonen i verden. Så det føles som det er litt på lånt tid, og det vil kanskje føre til at mange ikke tør å etablere seg. Med de ressursene som kommer nå, må vi først og fremst sørge for å få det stabilt.

Samtidig er verken Slåttedal eller Øyvind Johansen på Byggekompaniet redde for at ting vil gå ad undas. De har vært ute en vinternatt før, og bevist at lokalsamfunnet i Porsanger kommer til å overleve uansett.

Øyvind Johansen

For Øyvind Johansen var 70-tallet en fin tid å være ungdom på, på grunn av all aktiviteten i Lakselv. Mon tro om den generasjonen som vokser opp nå får kjenne på det samme livet?

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg / NRK

– Men jeg skremmes av hvor lite det ville blitt her om Forsvaret trakk seg helt ut. Det er det vi har sett konturene av de siste årene. Barnehager legges ned, den videregående skolen har virkelig levd under press. Hadde de råket med, så hadde det vært krise, sier Johansen.

Med et lite glimt i blikket ser han tilbake til 70-tallet. Mon tro om generasjonen som vokser opp nå til dags kommer til å få oppleve det samme som da han var ung. Da det var kamp om damene, og mye liv og leven.

– Slåssinga var kanskje ikke så bra, men ellers var det en fin tid å være ung på, sier han.

Og mon tro om innbyggerne i Andøy kommer til å gå gjennom noe av det samme som innbyggerne i Porsanger har gjort.

Men for verken Porsanger og Andøy kan egentlig ingen si helt sikkert hva framtida bringer. Uansett er det en helt tydelig vilje i folkene der. På hver sin måte kjemper de for sin framtid. For der vil de bygge. Og der vil de bo.

Innbyggerne på Andøya samles for å bevare flystasjonen

Innbyggerne i Andøy med klar beskjed.

Foto: John Inge Johansen / NRK

Flere nyheter fra Troms og Finnmark