Displayet på veggen viser tida, 19:32:45, utetemperaturen er 4.7 grader og vinden 5.8 m/s.
Forskningsfartøyet «Jan Mayen» er på 73.55N og 01.84E, like sør om Bjørnøya, og vi er i ferd med å hente opp et nett fra dypet som øyeblikkelig skal vinsjes om bord.
Ronald Berntsen sjekker instrumentene nede i havdypet.
Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRKTekniker Ronald Berntsen følger skjermen foran seg med øynene og ser bevegelsen av nettet opp gjennom havdypet. Vi sitter på instrumentrommet og han snakker i walkie talkie med gutta på dekk: - 20 meter igjen til overflata, 10 meter igjen... Og så heises nettet ombord.
En seig og klissete masse kommer til syne, det er ingen suksessfull prøve som er tatt. Elisabeth Halvorsen fra Norges Fiskerihøgskole fnyser litt:
- Nettet er fullt av Phaesosystis, det er en slimete flagellat og slett ikke det jeg ville ha!
Elisabeth er ute etter zooplankton, det vil si mikroskopiske dyr. Og det meste forskerne her om bord er på jakt etter, er mikroskopisk og lite.
La oss begynne i det små
Plankton er en fellesbetegnelse for små, ofte encellede organismer som lever svevende i havet. De er fleste av dem er svært små, til gjengjeld er det mange av dem og de er næringsgrunnlag og mat for høyerestående arter. I en liter havvann kan det finnes 10-20 millioner.
Planteplankton lever ofte nær overflata, de er alger og får energien sin som andre planter, gjennom fotosyntesen. Det vil si at de bruker lys og CO2 som byggesteiner når de vokser.
Over dem i systemet finner vi zooplankton eller dyreplankton, som kalles protozoer, krepsdyr, krill eller hoppekreps. Zooplankton kan også være larver fra større dyr. Felles for alle typer plankton er at de følger vannmassene. De kan ikke påvirke sin egen bevegelsesretning, selv om noen typer dyreplankton har evnen til å stige eller synke i havet.
på dekk gjør klart nettet som skal ut i havet for å hente opp levende dyreplankton til forskninga.
Foto: Picasa 3.0 / NRKVann med mening
I ettermiddag gikk de første instrumentene i havet. I løpet av kvelden har vi tatt opp 3 CTD'er, det er et instrument med tykke rør av plast som senkes ned til bestemte dyp. Der klapper låsemekanismene igjen og rørene, som da er fulle av havvann, heises til overflata. CTD måler dessuten saltholdighet, temperatur og tetthet av vannet på ulike dyp. Forskerne kan dermed avgjøre hva slags vann det er vi har henta opp: Varmt vann fra Atlanterhavet som strømmer nordover inn i Barentshavet. Eller kaldt vann fra Polhavet på vei sørover.
Toktleder Paul Wassman sørger for at de ulike forskergruppene får tatt de prøvene de er på jakt etter. Jorge Felipe fra CSIC, Consejo Superior de Investigaciones Cientificas, forsyner seg av vannet fra første CTD som har vannprøver med mye planteplankton.
- Det næringsrike vannet skal brukes til å dyrke fram zooplankton på lab'en, sier han.
CSIC er Spanias største forskningsorganisasjon og har fem forskere og studenter med på toktet. De følges med våkent blikk av en forskningsjournalist fra «El Pais», Spanias største avis.
Spanske Jorge Felipe forsyner seg av næringsrikt vann til lab'en.
Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRKBjørnøya neste
Men nettet fullt av «brunt gørr» er det bare genetikerne fra CCMAR i Portugal som bryr seg om. De som jakter på mikroskopiske dyr må pent vente til neste prøvetakning.
Om litt har en del av teamet krøpet til køys, det ruller litt tung dønning som merkes av de mindre sjøsterke. Klokka nærmer seg halv tolv, men skipperen har satt kursen mot Bjørnøya.
Jeg henter meg en sein kaffe og vil holde meg våken til sørspissen, spent som jeg er på å se fjellformasjonen og de gigantiske fuglefjellene på sørsida av øya. Og kanskje en eller annen russisk lastebåt som har drevet i land i fjæra.
