Forfatter i ny bok: – Tyske offiserer ville ikke brenne Finnmark

Dette er opplysninger som kommer fram i en ny bok signert forfatter og NRK-journalist Per Kristian Olsen.

I arbeidet med boka «Jevnet med jorden» har Olsen gått gjennom en rekke til nå ukjente dokumenter. Disse beskriver hva som skjedde i forkant av den dramatiske høsten i nord i 1944.

Det var da tyske styrker brente det aller meste av bebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms, og tvangsevakuerte innbyggerne.

Den brente jords taktikk har blitt hevdet ble brukt for stikke kjepper i hjulene for sovjetiske styrker som hadde krysset grensen til Sør-Varanger. Man ville hindre at det var noe som helst igjen som de kunne ha nytte av.

– Men det var ingen invasjonsstyrke som kom østfra. Det var ren bløff og propaganda, forteller Olsen.

Ingen invasjon østfra

Han har funnet dokumentasjon på at de sovjetiske styrkene aldri hadde noen planer om å bevege seg vestover fra Sør-Varanger.

– De var ikke utstyrt for det heller, og dette visste generaloberst Lothar Rendulic, forteller Olsen.

Rendulic var øverstkommanderende for de tyske styrkene i Finnmark.

– Han protesterte derfor mot nedbrenningen, men ble ikke hørt. Og da ordren kom, utførte han den på brutalt vis, sier Olsen.

Ideen til nedbrenningen kom ifølge forfatteren fra rikskommissær Josef Terboven. Han utformet planen sammen med ministerpresident Vidkun Quisling.

– Den var altså politisk motivert, og ikke militært begrunnet.

Ville ikke risikere norsk regjering på norsk jord

Terbovens frykt var at om tyskerne forlot området åpent, så ville den norske regjeringen som satt i London under krigen, få mulighet til å etablere seg i Finnmark i stedet. Han mente dette kunne undergrave det tyske styret i resten av Norge.

– Quisling støttet Terbovens vurdering, og de mente at de ikke hadde råd til å la London-regjeringen få fotfeste på norsk jord igjen, forklarer Olsen.

– Derfor gikk Terboven og Quisling i tospann og la en plan for å tømme Finnmark for folk og svi av hele området.

Olsen mener å ha funnet holdepunkter for at brenningen heller ikke var av så stor betydning for Hitler.

– Nordfronten var ikke lenger så interessant for Hitler. Men fordi Terboven presset på, ga Hitler likevel klarsignal.

– Burde vært etterforsket som krigsforbrytelse

Nedbrenningen av den nordlige landsdelen ble dessuten aldri etterforsket som en krigsforbrytelse.

– Det burdet den blitt, sier Olsen. Og han forklarer det med at en hærfører ikke kan gjennomføre en slik handling som nedbrenningen var, uten at det er militært nødvendig.

– Den nye dokumentasjonen viser at det var den ikke.

Olsen sier den manglende etterforskningen blir ekstra merkelig når man tenker på at tiltalen mot Quisling omfattet tyveri av møbler fra Frimurerlosjen og sølvtøy fra Slottet.

– Det var sterke krefter i Finnmark som ville ha etterforskning, men de ble ikke hørt av Riksadvokaten, forteller Olsen.

– Bedre blir det ikke når vi vet at Johan Nygaardsvold (daværende statsminister, red.anm.) i sin tale i jula 1944 lovte etterforskning. Han sa rett ut at brenningen var en forbrytelse.

– Men etter krigen vendte Gerhardsen-regjeringen befolkningen i Finnmark ryggen, sier Olsen.

Ruset og brutale

Gjennom arbeidet med boken har Per Kristian Olsen også fått et grundig innblikk i de tvangsevakuertes opplevelse.

– Det viser seg at brutaliteten overfor de tvangsevakuerte var omfattende og alvorlig. Ofte var de ruset på en blanding av alkohol og pervitin, forteller han.

Pervitin er et sentralstimulerende middel også kjent brukt av tyske soldater andre steder. Blant annet under invasjonen i Polen.