Himmelen er mørkeblå, på grensen til svart, slik den stort sett har vært i Norges nordligste fylke de to siste månedene.
Klokken har akkurat passert åtte om morgenen, og gradestokken viser seks og en halv minusgrad idet Wilhelm Istad (26) kommer ut av statsboligen sin i Vadsø i Øst-Finnmark.
- LES OGSÅ: Hun ble politimester som 36-åring
I sin burgunderlakkerte Volvo 93-modell setter han kursen mot arbeidsplassen hos Fylkesmannen i Finnmark. Bruktbilen har levd hele sitt liv i Finnmark, i motsetning til Wilhelm.
Framme hos Fylkesmannen låser han opp døra hvor navneskiltet hans er limt fast, sammen med tittelen ”rådgiver”.
Men skiltet er misvisende. For 26-åringen har siden desember 2012 jobbet som fungerende leder for juridisk stab.
– Jeg har ikke fått opp nytt skilt, men det demper trafikken inn, spøker Wilhelm, mens han tar av seg skinnjakken og henger den bak døren.
Søkte jobb over hele landet
Vinteren 2010. Wilhelm, som er fra Volda i Møre og Romsdal, er ferdig utdannet jurist ved Universitetet i Bergen. I løpet av studietiden har han også vært et år i Minnesota, USA. Tiden er inne for å få seg en jobb, og Wilhelm drømmer om en jobb i et fylkesmannsembete. Han søker på over 20 jobber, over det ganske land, utenom Finnmark.
– Jeg ble kalt inn til to intervjuer – et hos Fylkesmannen i Vest-Agder og et hos Stavanger kommune. Men jeg hadde ingen juridisk erfaring, og hadde ikke fått vitnemålet mitt engang. Jeg sto bare og viftet med karakterutskriften i hånda, så det var ikke så lett, forteller Wilhelm.
Så snur lykken. Wilhelm søker på rådgiverstillingen i Vadsø, og får jobben. Kalenderen viser september 2011 da Volda-mannen tar med seg flyttelasset på statens regning, og er klar for nye utfordringer på et helt nytt sted.
På dette tidspunktet har han aldri vært lenger nord enn Værnes lufthavn, nord for Trondheim.
– Det var et stort steg å ta. Jeg hadde tenkt på at det kanskje var lettere å søke i Finnmark, men én ting var å tenke det. Det er noe annet og faktisk skulle flytte dit, sier Wilhelm.
De økonomiske fordelene han får ved å jobbe i Finnmark og tiltakssonen, deriblant nedskriving av studielån, gjør det imidlertid mer attraktivt for sunnmøringen å trekke nordover.
Ble fungerende leder etter 15 måneder
Det går bare ett år og knapt tre måneder fra Wilhelm starter i jobben som rådgiver, før han er den eneste igjen på den juridiske staben.
Tre ansatte slutter, deriblant den juridiske lederen. Inntil en ny er ansatt, ser Wilhelm nå muligheten til å kunne fungere som juridisk leder, og får prøve seg.
1. desember 2012 trer han inn i den midlertidige stillingen, og får ansvaret for to nyansatte jurister som starter et par dager senere.
– Jeg kan vel ikke si at jeg ble overrasket, fordi det var jo bare meg igjen. Men det er fascinerende, og noe for andre å tenke på. I storbyen er veien til take off ganske lang, sier Wilhelm.
Nå jobber han mellom 40 og 50 timer i uka, for det blir gjerne noen timer på lørdagene.
Denne januardagen har han brukt til å gå gjennom to vedtak som en av rådgiverne han har ansvaret for, har skrevet.
Rikke Heggheim Larsen (25) fra Hønefoss skal nå få evalueringen, for en av Wilhelms oppgaver er å godkjenne all utgående post fra de juridiske rådgiverne.
– Vi begynner med den PBL-saken, og sparer den andre til seinere. Etter denne tror jeg at vi trenger en «break», sier Wilhelm til Rikke.
Linje for linje går de gjennom fire sider i en tung byggesak. Wilhelm gir skryt for det som er bra, og peker på hvor det kan gjøres forbedringer slik at det blir «kort, konkret og byråkratisk». Etter en time og fem minutter er de ferdige med den konsentrasjonskrevende jobben.
Wilhelm har også ansvar for å fordele arbeidsoppgavene som kommer inn til staben. Det kan være utfordrende når staben består av nyansatte, og oppgavene har varierende vanskelighetsgrad.
Med ansvaret som følger med jobben, føler Wilhelm til tider at han burde arbeidet 24 timer om dagen og hatt åtte dager i uka.
Men Wilhelm trives i lederrollen, og regner med at ilddåpen vil komme godt med seinere i arbeidslivet.
– Dette viser at jeg har tatt et større ansvar enn hva jeg var satt til å gjøre, og at jeg er villig til å dra lasset, sier Wilhelm.
Sterk utflytting blant søringene
– Det mest vanlige er at folk som flytter inn i tiltakssonen, og som ikke bodde der ved fylte femten år, har høyere utdanning, sier seniorforsker ved Norut Alta, Elisabeth Angell.
I en studie hun har vært prosjektleder for, er det sett på antall innflyttere til tiltakssonen av personer mellom 18- 40 år i 1999. Disse er fulgt i ti år.
Undersøkelsen viser at i alt 319 personer med høyere utdanning uten geografisk bakgrunn flyttet til Nord-Troms og Finnmark i 1999.
Og blant disse personene er det en betydelig større utflytting, enn blant dem som har geografisk bakgrunn i området.
Særlig de fire første årene er utflyttingen sterk. Men hva dette skyldes er ikke spesifikt studert av Norut-forskerne, understreker Angell.
– Men det vi vet er at det i større byer ikke alltid er like lett å få en god jobb når du er nyutdannet. Det kan være enklere å få en spennende jobb om du er villig til å flytte på deg, for eksempel til steder som ikke har utdanningsinstitusjoner, sier Angell.
Hun tror at når du har kommet inn i arbeidsmarkedet og fått erfaring, er det lettere å få jobb andre steder.
– For eksempel der du eller partneren din har vokst opp, hvis det er der du ønsker å bo. Det er et vanlig funn innen flytteforskning at folk vil, sier Angell.
Mange kommer sørfra
At så unge personer som Wilhelm får mellomlederstillinger i etaten hører til unntakene, ifølge fylkesmann i Finnmark, Gunnar Kjønnøy. Men de som får slike stillinger trekker med seg verdifulle erfaringer videre i arbeidslivet, mener han.
Og læringskurven er ikke kun bratt for dem som får fungere som leder, men også personer i andre stillinger.
– Hos oss er det ofte bare én saksbehandler på hvert område, mens det kanskje er fem hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Da får de også større ansvar her, sier Kjønnøy.
Fylkesmannen kan også bekrefte at det er et kjent fenomen hos dem med ansatte som har sitt opphav utenfor Nord-Norges grenser.
– Det er ganske vanlig at folk sørfra kommer hit for sin første jobb, sier Kjønnøy.
Det viser seg imidlertid vanskelig å holde på de som har begynner å stifte familie, og de som ikke har Finnmark som mål i seg selv når de kommer til fylket. Særlig blant juristene er det utfordrende å få folk til å bli værende. Det er ikke utypisk at de flytter på seg etter en treårsperiode.
– Det er juristenes kultur at de ønsker å få bred erfaring, og å jobbe med forskjellige oppgaver. Jeg har stor respekt for at unge og utdannede folk vil videre, men vi skulle likevel ønske at de i alle fall ble ett år lengre. Høy turnover er kostbart for oss, sier Kjønnøy.
Trives godt i nord
I Vadsø er Wilhelm nesten en 2000 kilometer lang biltur unna hjemplassen Volda, og enda lenger unna studiebyen Bergen.
Det er blitt kveld, og nå er han igjen på Statens hus. Men denne gangen i treningsrommet.
Her trener 26-åringen flere dager i uka, for å få opp energinivået etter krevende dager på jobben. Mage- og ryggøvelser hjelper til med å holde kroppen sterk etter mange timer ved kontorpulten.
Wilhelm får denne kvelden treningsselskap av kompisen Jørgen Hoel (32). Også han er innflytter, fra Molde, og jobber hos Skatteetaten.
– Sosialt er det tipp topp å bo her. Vi er såpass mange nyutdannede her, at vi blir en liten innflytterfamilie, sier Wilhelm.
I løpet av dagen som gikk har sola endelig tittet fram på himmelen igjen. Wilhelm er nok ikke den eneste i Vadsø som er glad for det. Men egentlig har han ikke så mye å utsette på mørketiden.
– Det nytter ikke å sippe over været når du bor her. Da får du heller dra sørover igjen, sier sunnmøringen.
Wilhelm bor nå i Finnmark på den 16. måneden. Snart er han halvveis inne i den «kritiske» grensa for juristene hos Fylkesmannen i Finnmark, som ofte flytter etter tre år i nord.
Foreløpig har han ingen planer om å trekke sørover.
Men nå har han i alle fall mer å vifte med enn karakterutskriften.