Lang saksbehandlingstid og pandemien satte stadig kjepper i hjulene.
Det startet i september 2017. Da fikk familien i Trollvik i Senja kommune vite at Anna fra Thailand skulle bli deres nye familiemedlem. Kristina Talberg Pettersen og Hans-Helge Johnsen hadde noen år tidligere adoptert Mia fra samme land. Nå ville de at hun skulle få bli storesøster.
Lite visste de at det skulle ta nesten tre og et halvt år før de kunne hente Anna hjem.
De visste at prosessen ville ta ekstra lang tid, og hadde fått forespeila at det kunne ta to år. Håpet var å få jenta si hjem til jula i 2019. Men sånn ble det ikke.
Da hadde koronaviruset begynt å spre seg. Thailand stengte grensene for innreise. På nyåret kom viruset også til Norge, og landet stengte ned. I juli 2020 fikk de vite at saken var ferdigbehandla. Men grensene var fortsatt stengte.
Stadige utfordringer
Da Thailand begynte å åpne grensene for adopsjonsreiser på høsten, dukka det opp nye utfordringer for familien.
Norge definerer ikke en slik reise som en nødvendig reise, og derfor fikk de ikke reiseforsikring. Men forsikringsselskapet deres valgte etterhvert å gi dem grønt lys til å reise til Thailand for å hente dattera si, og endelig kunne familien sette seg på flyet til Anna.
Men det var ikke slutt på hindringene.
– Da vi kom til Dubai, var det noe feil med papirene. Så måtte vi sitte på karantenehotell i Thailand og ha to negative koronatester. Hadde én av oss testa positivt, hadde vi automatisk blitt lagt inn på sykehuset. De andre to hadde gått tilbake til dag én av karantenetida, og da hadde vi ikke rukket møtet i adopsjonsnemnda, sier Kristina Talberg Pettersen.
På bølgelengde
Bare to dager før Anna skulle flytte inn på hotellet, kunne de puste letta ut. Begge prøvene var negative på alle tre, og karantenetida var over.
Så kom den store dagen. Etter tre og et halvt år skulle de endelig bli en familie på fire.
Ni år gamle Mia husker godt følelsene fra den dagen. Det føltes som hun skulle sprekke.
Så kom Anna inn på hotellet. Ei lita, søt jente på fem år med munnbindet på.
– Da føltes det ut som jeg hadde blitt storesøster. Endelig hadde jeg faktisk blitt storesøster, sier Mia.
De ferske søstrene var på bølgelengde fra første stund.
– Mia har spilt en stor rolle i den første tilknytninga. Anna har gleda seg veldig til å møte Mia, og Mia har gleda seg veldig til å møte Anna, sier pappa Hans-Helge.
– Den tilknytninga der var umiddelbar, sier mamma Kristina.
Etter å ha bodd sammen på hotellet fram til møtet i adopsjonsnemnda, kunne familien omsider fly hjem til Norge. De var spente på hvordan Anna ville reagere da de skulle fly fra Thailand. Men hun sov under mesteparten av reisen.
Da de kjørte hjem fra Tromsø, ble hun sittende og se på det norske vinterlandskapet og synge «Jingle Bells». Hun kjente igjen huset som hun hadde sett på bilder og gikk rett til rommet sitt.
For første gang hadde hun sitt eget rom. Der sov hun gjennom natta.
Foreldrene er imponerte over Anna.
– Hun tar det på strak arm, og hun er ikke redd. Hun lærer seg å kle på seg mange lag med klær, gå i snøen og ikke falle. I karantenetiden har hun blitt kjempegod på å ake ned bakkene. Hun liker å være ute og spør ofte om å få gå ut, sier Kristina.
– Meningen at vi skal være søstre
Mia kunne ikke vært mer fornøyd.
– Begge to liker å danse, begge to liker å synge, og så er begge to interessert i ting og vil vite. Det er på en måte som vi var ment til å være søstre, sier Mia.
Endelig. Etter tre og et halvt år er lillesøstera hun har lengta sånn etter, kommet hjem.
Anna på fem år kan telle til ti på norsk, men behersker foreløpig thai bedre enn sitt nye språk. Hun setter i et gledeshyl når pappa løfter henne opp på skuldrene. Og den vesle jenta setter seg i armkroken til mamma for å få litt kos. Hun leker og danser med Mia, og blir også litt snurt når hun ikke får lov å leke med storesøsteras lego.
Nå er hun her, og her skal hun være.
Vet ikke om hun skjønner
Foreldrene vet ikke om Anna helt har skjønt at det er her hun skal være for godt, og at det er langt å reise til Thailand. Der har hun bodd hos en fosterfamilie.
Hun har et bildet av dem med seg i senga hver natt. Den store sorgen har de ikke opplevd enda.
– Men det kan komme senere. Vi er jo usikre på om hun skjønner hva som har skjedd. Hun er tatt med til andre sida av verden og til et klima hun ikke er kjent med, sier Kristina.
Ofte spør hun om de skal besøke fosterforeldrene. Det skal de. Men først må de vente til koronapandemien er over. Foreldrene synes det er viktig at Anna beholder kulturen sin og tilknytningen til sitt hjemland.
Anna er en femåring med et fullt utvikla språk. Foreldrene ønsker at hun skal få vedlikeholde språket det også. På iPaden ser hun på thailandske serier.
– Men hvis det hadde vært en familie, eller en ung person som ville hatt henne på besøk og snakka thai med henne, så hadde det vært kjempemessig. Vi ser verdi i at hun får beholde det språket hun har, sier Kristina.
Litt irritasjon, mye glede
Nå ser de fram til å komme inn i gode rutiner igjen.
Mamma Kristina har foreldrepermisjon, mens pappa Hans-Helge har begynt på jobb igjen. Og Mia har fått møte klassekameratene sine. Både på jobb og på skole har det vært mange spørsmål om turen til Thailand og hvordan det er å være en familie på fire.
Mia synes det er fint å ha noen å finne på ting med. Men å ha ei lillesøster kan også være litt irriterende.
– Hun maser noen ganger og det hender at hun ødelegger noe. Men det går bra, vi kan jo prøve å fikse det. Hun gjør det jo ikke med vilje, sier Mia.
Men at livet har blitt hakket bedre etter Anna kom hjem, er Mia ikke i tvil om.
– Det er noe med Anna som gjør at alt blir bedre.