Vi møter Eva Bjerknes, eller Johannesen som hun den gang het, i huset sitt i Tønsberg. Det er ikke lenge siden hun feiret 90-årsdagen i tre dager til ende.
Et album fullt av svart-hvittbilder forteller historia om da hun og en rekke andre på Sørøya nekta å la seg tvangsevakuere, og i stedet gjemte seg i huler og gammer – klare til å ta opp kampen med den tyske okkupasjonsmakten.
Se video:
Svært ofte er disse damene omtalt som lottene på Sørøya.
– Helt feil, mener historiker Kristian Husvik Skancke ved Universitetet i Tromsø.
– De gjorde en innsats på lik linje med de mannlige soldatene. Flere av disse havnet i direkte kamper. Dette var blant Norges første kvinnelige soldater, sier han.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
Lite utstyr
Men det var ikke enkelt å skulle drive geriljavirksomhet mot tyskerne som både var på øya og som patruljerte fjordene.
– I begynnelsen hadde vi ikke verken våpen eller ammunisjon og var forberedt på å springe til fjells dersom tyskerne kom, forteller hun.
Men etter hvert som det kom mannskaper fra det allerede frigjorte Øst-Finnmark fikk geriljagruppen på yttersiden av øya både våpen og andre forsyninger.
– Men vi hadde så lite ammunisjon at vi fikk bare tørrtrene. Men forberedt mente vi at vi var omså til harde kamper, sier hun.
Forberedt på å drepe?
– Men ville du vært klar til å åpne ild mot et annet menneske dersom du hadde kommet i en slik situasjon?
Tre av de kvinnelige soldatene på Sørøya - bevæpnet og klar til kam.
Foto: Norges Hjemmefrontmuseum
– Vet du, det har jeg spekulert på mer enn en gang. Og jeg vet fortsatt ikke. Men jeg kom jo fra en familie med skyttere og ble raskt fortrolig med å håndtere våpen, selv om jeg innerst inne var redd, forteller hun.
Men hverdagen i fjordene på yttersida av Sørøya var likevel fylt av daglige gjøremål.
- Det viktigste vi damene følte vi kunne gjøre var å gjøre det hyggelig for resten. Så det ble naturligvis både matlaging og klesvask. Vi følte det var en veldig viktig oppgave det og, forteller hun.
Den spreke 90-åringen som etter krigen aldri flyttet tilbake til Sørøya forteller at de selv om det føltes som et godt samhold på Sørøya nok til tider var ganske fylt av angst.
Gjemte seg
Totalt gjemte høsten 1944 over 1000 mennesker seg i huler, gammer og under veltede båter i et forsøk på å slippe å la seg tvangsevakuere.
Med nedgravde forsyninger forsøkte de som best de kunne å klare seg gjennom vinteren. Men frykten for å bli oppdaget var en konstant trussel. Tyske fartøyer patruljerte fjordene og jaktet på de som gjemte seg. Utpå vinteren kom det også til trefninger mellom tyske styrker og de bevæpnede gruppene på land. Blant disse var det også flere kvinner.
Beordret til Skottland
Men Eva Bjerknes og to andre hadde da allerede blitt evakuert av fire britiske marinebåter via Murmansk og til Skottland sammen med om lag 500 av lokalbefolkingen.
Britiske marinefartøyer evakuerte omlag 500 huleboere fra Sørøya i februar 1945.
Foto: Norges Hjemmefrontmuseum- Vi ville så gjerne være igjen og kjempe, men fikk ordre om å dra. Antakeligvis så offiserene på oss at vi var temmelig nedkjørte, forteller hun.
Og overfarten til Skottland ble et møte med en annen verden.
- Om bord kom det en med hvit handduk over armen og lurte på hva vi ville ha. Det var som å komme til et Soria Moria slott, forteller hun.
På plass i Skottland fortsatte både Eva og de to andre kvinnelige soldatene å jobbe.
- Vi kan ikke si at vi satt på stas, nei. Men at det hadde kommet til harde kamper hjemme på Sørøya fikk vi ikke vite før lenge etterpå. Ei heller at det faktisk var flere omkomne nordmenn, forteller hun.
