Per-Magne er blant de ansatte i Store Norske som nå har lengst fartstid i selskapet. Han har vært ansatt i selskapet i over 33 år.
Vi møter veteranen ved statuen av en gruvearbeider midt i Longyearbyen. Statuen ble reist utenfor bygget der gruvearbeiderne skiftet til arbeidsklærne i gamle dager. I dag er bygget et kjøpesenter.
«Vi bygde Longyearbyen», står det på statuen.
«Gruvearbeideren», en skulptur av Tore Bjørn Skjølsvik.
Foto: Ørjan Hansen / NRK– Det er jo dette livet man har hatt her oppe i snart 34 år. Ja, jeg føler slektskapet. Det er jo bautaen som viser hvem vi er.
– Et svært lukket samfunn
Nå forlater han Svalbard. Han har frivillig sagt opp jobben. Rundt seg har han mange kolleger som får beskjed om at de er oppsagt i gruveselskapet.
Pedersen fikk seg jobb på fastlandet. Nok var nok, men det blir rart for Pedersen å forlate Longyearbyen. Han forlater et selskap som i slutten av november blir 100 år. Det blir ingen stor markering av jubileet på Svalbard på grunn av den økonomiske krisen.
– Da jeg kom hit i 1982 var det et svært lukket samfunn. Turister som kom måtte ha med egen mat. De måtte ha tillatelse fra sysselmannen for å komme hit. Da var det Store Norske som styrte hele byen. Dette er nå blitt borte.
– Hvorfor søkte du jobb på Svalbard?
– Som 15-åring begynte jeg på en tråler fra Harstad. Det holdt jeg på meg i tre år. På Svalbard hadde jeg en svigerbror som jobbet i Store Norske. Han snakket varmt om Longyearbyen.
Drastiske nedskjæringer
Per Magne Pedersen ble ansatt via kontoret Store Norske hadde i Harstad på den tida.
Snart begynner Per-Magne Pedersen i nytt arbeid på et oppdrettsanlegg i Ibestad.
Foto: Lars Egil Mogård / NRK– Det var ikke noe problem for meg å komme inn et mannsdominert samfunn i Longyearbyen etter å ha vært på trålfiske sammen med stort sett bare mannfolk, sier han.
Pedersen har hatt mange ulike jobber i selskapet. Han ble ansatt da det var flere hundre i Store Norske.
Det statlige selskapet har allerede vært gjennom drastiske nedskjæringer. Om et års tid er det trolig bare rundt 100 ansatte. I gruva i Lunckefjell er det driftshvile. Det skjer i håp om at kullprisen vil øke slik at det blir økonomisk forsvarlig å gjenoppta produksjonen i en gruve der det er investert over 1,2 milliarder kroner.
– Folk tar vare på hverandre
Per-Magne har altså jobbet en tredel av tida Store Norske har eksistert. Nå er det slutt.
– Ja, for meg er et eventyr over. For meg blir det trasig å miste så mange gode kolleger og arbeidskamerater. Stemningen på Svalbard er spesiell. Folk tar godt vare på hverandre.
Det er mange årsaker til dramatikken i Store Norske.
– Vi må ta utgangspunktet i tida etter at Robert Hermansen forlot Svalbard som direktør. Da mistet vil svært mye kompetanse for gruvedrift i ledelsen. Det er synd. Men den lave kullprisen har også selvfølgelig hatt stor innvirkning.
Klar for nye eventyr
Pedersen sier han er spent på utviklinga på Svalbard. I dag er det vel 2200 innbyggere i Longyearbyen. De fleste er norske, men mange kommer fra blant annet Thailand, Sverige og Russland.
– Jeg tror det er svært små sjanser for å starte produksjonen igjen i Lunckefjell. Personlig håper jeg at turistnæringa kan vokse, i tillegg til andre næringer.
På Svalbard snakkes det om muligheten for å åpne fiskemottak. Men det kan ta tid. Dersom det ikke bli et produksjonsanlegg for fiske etter krabbe, vil det bare trolig bli noen få arbeidsplasser knyttet til et fiskemottak eller et fryselager.
Per-Magne Pedersen starter snart i arbeid på et lakseoppdrett i Ibestad.
– Det blir det nye eventyret for meg.
