Ett år i ødemarken

Tekst og foto: Karine Nigar Aarskog

I juli sa Linda Bakken (32) opp jobben som flyplassleder i Ny-Ålesund og dro på fangst i ødemarken på Svalbard, helt isolert fra omverden.

– Jeg har alltid hatt lyst til å bo i en tømmerkoie og drive med fangst. Det som er hovedintensjonen med dette året er å ha god tid, å kunne jobbe fysisk ute, forske på tilbereding av råvarer eller ha tid til å gjøre sånne ting som man ellers ikke har tid til, som å lese en bok. Og selvfølgelig være så mye som mulig ute i Svalbard-naturen, sier Linda Bakken.

I begynnelsen av juli ble hun fraktet til Mushamna med sysselmannsbåten Nordsyssel, for å være på fangsthytta der i ett år.

Hytta, som ble bygget av tidligere fangstmann Kjell Reidar Hovelsrud i 1987, ligger vakkert til ved Woodfjorden, nord på Spitsbergen. Dit kommer man bare med båt, helikopter eller snøskuter.

Ble igjen alene

– Den første uka var det fullt av is i fjorden her, og vi måtte ha isbryter til å komme oss fram og helikopter for å få alt utstyret inn til hytta, forteller Bakken.

Med seg hadde hun tolv paller med utstyr og mat og de to grønlandshundene Frost og Tundra. Kjæresten Oddbjørn Løkstad var med opp, men måtte dra igjen for å fullføre en jobb i Ny-Ålesund, litt lenger sør på Spitsbergen.

Linda Bakken var igjen, alene, med de to hundene, og en mengde isbjørn.

– Det var litt rart da Oddbjørn reiste. Det var den første og siste båten på ti dager og jeg visste at det ikke var mulig å komme seg rundt Nordvest-Spitsbergen på grunn av is, så jeg følte meg litt isolert med det samme.

- Den første uka hadde jeg minst to forskjellige bjørner på besøk hver dag, så da var det litt slitsomt å måtte passe på hele tiden, så de ikke kom bort til hytta. En periode hadde jeg én på sørsiden og én på nordsiden av hytta, og da følte jeg meg litt beklemt, smiler hun.

Hun er blitt god til å jage dem, med signalpenn, hundeskåler og gummikuler. Og hun har alltid en ladd rifle med seg når hun er ute, i tilfelle hun skulle få bruk for den. Isbjørnene på Svalbard kan bare skytes i selvforsvar, hvis det er den eneste utveien.

– Det er litt greiere å være flere når man skal jage en bjørn, for når jeg er alene må jeg alltid ha styr på det skarpladde våpenet, i tilfelle det oppstår en situasjon, forklarer hun.

– Du er ikke redd da?

– Jeg har vært redd én gang, da det var en bjørn to meter fra hytta, med kurs mot kjøkkenvinduet. Da syntes jeg den var nært nok.

Mange forberedelser

Linda Bakken har egentlig ikke tid til å jage isbjørn hele døgnet. Før vinteren kommer skal hun hogge så mye drivtømmer som mulig både på hovedfangststasjonen og bistasjonene i området.

Ukentlig må hun også hente vann i bekken noen hundre meter fra hytta, og hun burde ha skutt noen sel til hundene.

– Det har jeg ikke fått gjort ennå, men heldigvis har de som var her i fjor hengt igjen en del sel, så vi klarer oss en stund, sier Bakken.

Svalbard har en lang fangstmannstradisjon som Sysselmannen ønsker å opprettholde, ved å låne ut to fangststasjoner til noen som vil oppleve ett – eller flere - år på naturens premisser.

Den ene ligger i Mushamna, den andre på Austfjordnes, lenger sør. Det er ikke lenger lov å jakte på isbjørn, som ble fredet på Svalbard i 1973, i dag er det polarreven det fangstes på.

Fra 1. november til 15. mars skal fangstparet i Mushamna ha revefeller stående ute, som de røkter jevnlig. I tillegg har de en reinsdyrkvote på ti dyr, de setter garn, samler ærfuglegg og dun og kan skyte det de trenger av sel og rype.

– Det krever mye organisering når man skal planlegge alt man trenger av mat, som for eksempel hvor mange kilo mel man må ha i løpet av ett år. Det er også mye man må kjøpe og bestille av utstyr. Vi har heldigvis høstet mye av å kjenne folk som har vært på fangst her før, vi har vært her på besøk tidligere og fått gode råd og tips, forteller Bakken.

Dyrt koseår

Til sammen har paret brukt rundt 120.000 kroner på innkjøp av mat og utstyr. Og noen store inntekter regner de ikke med å ha på sitt første fangstår, som de foreløpig ikke vet om blir det siste.

– I forhold til fangstmannslivet før i tida lever vi luksuriøst, vi har alle mulige hjelpemidler, som snøskutere og kommunikasjon, og kan til og med sende mail via iridiumtelefon. Vi har tatt oss råd til å ta et år uten inntekter, og vi har det ganske bra, med vanvittig god tilgang på råvarer. Ærfugleggomelett à la Provence er ikke så dumt, sier Bakken.

Rundt henne vagger ærfuglene tett inntil husveggen, de fleste har mistet eggene sine til reven, eller husmor i fangsthytta, selv om hun bedyrer at hun ikke har plukket eggene til fuglene som ligger nærmest hytta. Ternene skriker hissig fra den blå himmelen, og noen hundre meter unna ligger bamsefar selv og lurer på om han skal komme på en visitt. Linda Bakken tar det hele med stoisk ro.

– Så lenge den ligger sånn at jeg kan se den er det greit. Eller i hvert fall greit nok. Men den kommer nok bortover i natt, når jeg har lagt meg. Heldigvis varsler hundene, smiler den tøffe fangstkvinnen.