– Det var litt av en presang til matfar, sier Ørjan Olsvik.
Nylig kom hunden Molly hjem med en vånd som var 23 centimeter lang fra hode til haletupp.
.
Denne vånden, eller jordrotta, som den også kalles, ble tatt av dage av terrieren Molly.
Foto: Ørjan OlsvikDe to tispe-søstrene Mia og Molly var som vanlig utenfor hytta til familien Olsvik i Aglapsvik i Midt-Troms. Hundene er av rasen cairn terrier og fra samme kull. Vanligvis er Mia den beste jegeren av dem, mens Molly er litt mer bedagelig anlagt.
Men denne gangen fikk Molly teften av et mye større dyr, og jaktinstinktet våknet for fullt. Byttet hadde ingen sjanse.
– Dette er en Arvicola amphibius, en vånd. Det er et stort bytte for en liten terrier, men disse hundene her er rene drapsmaskinene, sier hundeeier Ørjan Olsvik.
Olsvik forteller at de to småhundene i familien kan være utrolig tålmodige når de bare har fått teften av et bytte. De kan også grave dem frem.
– Kona begynner å bli vant til at de kommer med leveranser av mus og lemen. Og i år har de levert veldig bra, ler Olsvik.
Mia (til venstre) og Molly er to cairn terriere. De holder hyttetunet i Aglapsvik i Lenvik fritt for smågnagere.
Foto: Ørjan OlsvikKan få orm
Daglig leder Marit Vader på Evidensia Tromsø veterinærsenter sier både hunder og katter er optimistiske jegere, og at de dermed lett kan prøve seg på ganske store gnagere.
– Det verste jeg har hørt om er ei katt som kom inn katteluka med en død hare, ler hun.
Når det nå er mye vånd, er kjæledyr som jakter med på å holde bestanden i sjakk. Og så lenge de ikke blir bitt av byttet sitt, kan det gå helt fint.
– Hvis de bare dreper dyret og ikke spiser det, er det helt ufarlig. Men dersom de også spiser smågnagerne, kan de få ulike parasitter og innvollsorm. Katter som er ute gjennom hele året, bør derfor få ormekur minst to ganger årlig. Når det gjelder hunder, er det mer restriktivt. Ved mistanke kan en avføringsprøve avdekke om det er nødvendig med ormekur, sier Vader på.
Om katta eller hunden blir bitt under jakta, bør eieren følge med på hvordan kjæledyret har det i ettertid.
– Skulle det få sykdomssymptomer, er det viktig at vi som veterinærer får vite om bittet når vi skal utrede hva som feiler, sier hun.
Molly er en cairn terrier. Her har hun kommet hjem med en jordrotte, eller vånd, som den også kalles.
Gjør stor skade
I år er det smågnagerår flere steder.
En mild og snørik vinter har ført til lite tele i marka. Dermed har smågnagerne storkost seg gjennom årstiden. Vånden graver seg et omfattende gangsystem under jorden, og den formerer seg raskt. Når snøen nå smelter, kommer alle ødeleggelsene fram.
– Vi må tilbake til 1997 for å se like store mengder vånd her i fylket. Basert på det jeg har sett så langt, kan det se ut som at 2019 er hakket mer dramatisk, sier Karl Arne Jacobsen ved Mo Planteskole.
Rundt hytta i Aglapsvik holder to ivrige jegere vånden unna dørene. Matfar til Mia og Molly, Ørjan Olsvik, er professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT, Norges arktiske universitet.
Han er veldig opptatt av forbindelsen mellom dyr og mennesker når det gjelder smitte av sykdommer. Og alt av smågnagere kan være verter for sykdommer som harepest. Derfor bør man ikke bli bitt av jordrotte, sier han.
– Men smittefaren er så liten at den ikke kan sammenlignes med faren ved å kjøre bil, sier han.
Og sjøl om Mia og Molly jakter vilt når de er på hyttetur, så får de like mye kos nå som ellers.
Kjæledyrene våre kan bidra til å holde bestanden av smågnagere nede. Vånd er intet unntak.
Foto: Ørjan Olsvik