Ekstra utfordrende for innvandrere å snakke om vold og overgrep

– Det var en del av kulturen vår. Hørte du ikke etter, ble du slått. Vi trodde jo det var sånn i Norge også, sier innvandrerkvinnen Miriam.

Hun har vært gjennom to runder i retten, mot sin egen far. Han er nå dømt for overgrep mot Miriam og hennes eldre søster. I tillegg ble han dømt for vold mot hele søskenflokken på fem barn som kom til Norge i 2000.

Som barn og ny i Norge tok det et halvt år med mishandling før Miriam innså at det pappa er tiltalt for var ulovlig.

Ifølge Lene Sivertsen, daglig leder i Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep i Troms, er Miriams opplevelse ikke uvanlig.

– Innvandrere og folk fra andre kulturer har ikke alltid kjennskap til systemet vårt. Vold kan for eksempel være mer vanlig i kulturen du kommer fra. Og når du da får kjennskap til reglene i Norge, så har du kanskje ingen å snakke med eller som du kan stole på, sier hun.

Sivertsen får støtte fra en rapport utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).

Den sier at det er vanskelig for de fleste å snakke om overgrep og mishandling de har blitt utsatt for i barndommen. Men barn med innvandrerbakgrunn kan ha ekstra utfordringer på grunn av språkbarrierer eller manglende kunnskap om hjelpeapparatet.

I tillegg mener Sivertsen det kan være vanskelig å finne noen du stoler på nok til å fortelle om slike ting.

– Kanskje kommer du fra en kultur der læreren er den skumle. Kanskje kommer du fra en kultur der det offentlige systemet med politi og barnevernet er noe du ikke stoler på, sier hun.

Færre å snakke med

Tidligere forsker ved NKVTS, Mona-Iren Hauge, mener manglende nettverk også kan være en utfordring.

– Mange som kommer til Norge forlater familie og venner, og har derfor færre å søke hjelp hos enn de som er født og oppvokst i Norge. Det gjør det å bli utsatt for vold ekstra vanskelig, sier Hauge.

Hun mener mye har skjedd de siste årene, når det gjelder informasjonen rettet mot barn og unge om vold og overgrep. Likevel mener Hauge at vi har en vei å gå.

– Det handler blant annet om kunnskap om hva som skjer dersom du kontakter barnevernet eller forteller om det du blir utsatt for til en lærer. Det er derfor viktig at barn som forteller får vite hva vil skje videre etter at de har fortalt, sier Hauge.

– Dette er kunnskap vi må få ut generelt, men også til dem som har bodd kort tid i Norge. Det er viktig at de som blir utsatt for vold og overgrep kjenner til tjenestetilbudet og har tillit til tjenestene.

Hauge mener blant annet at informasjon om vold og overgrep – og hvilke tjenester en kan ta kontakt med for hjelp – bør være tilgjengelig på flere språk.

– Det er nødvendig med god informasjon om at det i Norge er forbudt å slå barn, og informasjon om hvor du kan henvende deg og hva som skjer når du forteller om det du blir utsatt for. Og ikke minst – at du blir tatt på alvor når du først forteller, sier hun.

Inn i skolen

Hauge mener blant annet at slik informasjon bør stå på flere språk.

– Klarer vi å få dette på plass, vil vi sørge for at så mange som mulig vet hva som er rett og galt, at vi har et hjelpeapparat som skal hjelpe deg, og hva de kan forvente skal skje.

Forsker ved NKVTS, Carolina Øverlien, mener at en spesiell yrkesgruppe spiller en viktig rolle for å informere barn og unge fra alle kulturer om hva som er rett og galt.

– Alle barn befinner seg på skolen, selv ganske fort etter at de kommer til Norge. Der må de bli fortalt om sine rettigheter, sier hun.

Øverlien mener en del lærere i Norge er flinke til å snakke om dette temaet med sine elever. Men hun mener likevel vi kan bli flinkere.

– Barnevernskonvensjonens artikkel 19 sier at alle barn har rett til en oppvekst uten vold og overgrep. Den må vi snakke mer om i skolen. For gjennom slike diskusjoner kan du få frem hva som skjer dersom man sier fra om vold eller overgrep. Derfor er lærerne nøkkelen, sier hun.

• Faren anket voldtektsdommen – nå har avgjørelsen fra Høyesterett kommet