Frivillighetens år: – Denne dugnaden var noe dritt!

Det er Troms turlag som desperat ber om hjelp.

Utedassene på Vuoma-tunet er nesten helt fulle, og hvis de ikke blir tømt, måtte hyttene stenge.

Vuoma ligger langt inne i Øvre Dividal nasjonalpark, to mils gange fra sommerparkeringa. Vatnet her er fiskerikt og tiltrekker seg mange folk. I tillegg ligger hyttetunet på vandreruta gjennom Nordkalotten.

Trude må tenke seg om i noen timer, men så sier hun ja. Først og fremst er det en tur i det vakre landskapet som lokker. Og så er jo dette en type jobb hun aldri har vært borti før.

I mellomtida har også Kaisa-Wenche Vivisdatter meldt seg til tjeneste. Kaisa-Wenche har vært ute mange vinternetter før, og er tilsyn på ei av hyttene på Vuoma-tunet.

Det kan da ikke være så ille å hanskes med drittsekker?

Forberedelser

Fire dager senere står de som rene krimteknikere i uthuset på Vuoma.

De hvite engangsdressene skal beskytte klærne mot møkk. Gummihanskene er på. Maskene venter de med.

– Ja, hvem vet hva vi finner? spøker Trude.

Men så vidt de vet er det ingen savnede turgåere i området.

På gulvet i uthuset er blanke plastsekker lagt doble. Band for å knytte igjen er klippet opp i remser.

Før ble møkka gravd ned i området. Men det er steinete her, og vanskelig å dekke den til skikkelig. Så fra nå av skal dritten hentes ned med skuter om vinteren.

Siden Vuoma-hyttene ligger i nasjonalparken, må det også søkes dispensasjon for skuterkjøring.

– Lukta blir verst

En dunk med vann står klar på platten utenfor hytta, i tilfelle det blir behov for akutt rengjøring av ett eller annet. To spader står til disposisjon, en spiss, en flat.

Det blåser friskt fra vest når plata bak utedassene løftes vekk. På presenningen på bakken flyter en brunaktig veske. Det er urin som ikke har trukket ned i marka.

Årgangen 2021-2022 består av en mørk masse med enkelte lysebrune partier. Det er papir, som folk har forsynt seg av i store mengder.

Etter at turistforeninga nasjonalt bestemte at alle DNT-hytter skulle ha toalettpapir, har mengden papir i dassen økt dramatisk, sier Kaisa-Wenche Vivisdatter.

Hun er tilsyn på den ene Vuoma-hytta, og har erfart en del dritt, for å si det sånn.

Men for Trude Solberg er dette debuten. Hun er medlem i turistforeninga og ivrig turgåer. Nå får hun også gitt noe tilbake.

– Jeg har bestemt meg for å ikke tenke i det hele tatt, bare gjøre det som skal gjøres.

Det er Frivillighetens år.

Den norske turistforening har 550 hytter over hele landet. Det er mange utedasser som jevnlig tømmes av frivillige.

Gjennomslag

De finner en rytme. Én holder i sekken til bunnen er dekket og den står av seg selv. Så er det å måke. Ikke feste blikket.

Men enkelte detaljer er umulig å overse. Tamponger, hermetikkbokser, sjokoladepapir. Vedkubber.

Trude måker sågar fram ei pølse. Eller var det kanskje noe annet enn en pølse?

Etter hvert som de nederste massene forsvinner oppi drittsekkene, rauser det øverste laget ned. Gjennomslag!

Og nå røper Kaisa-Wenche at hun har båret på eplekake og fløte de to milene opp til hytta.

De siste spadetakene går som en lek. Til slutt kan dresser og hansker vregnes av, og spadene spyles rene.

Jobben gjort og det kjennes godt.

Og når månen skinner oransje over Vuomajavri for andre kveld på rad, er dugnadsarbeiderne enige om at det var verdt det.