Av
Bølgene har så visst ikke lagt seg etter idrettsstyrets nei til et OL i Tromsø. Nå diskuteres det heftig hvorvidt OL-tilhengerne har inntatt en klassisk nordnorsk «offerrolle» når de påpeker idrettsstyrets famøse behandling av Tromsø 2018.
Men hva gjør et offer når det blir utsatt for dårlig behandling? Skriker opp og protesterer høyt for hele verden? Eller bøyer det hodet i ydmyk erkjennelse av at det nok er en sjøl det er noe i veien med?
Må fordele godene
OL-tilhengernes protester tyder ikke på at de er ofre, snarere tvert imot. Sannheten er vel heller den at dette er protester fra utkanten, nok et raseriutbrudd i den, dessverre for Norge, sørgelig seiglivede sentrum-periferi konflikten.
Denne konflikten går ikke over med mindre man klarer å fordele godene. Og blant de godene som skal fordeles, hører også større internasjonale idrettsarrangement. For de er viktige, i alle fall hvis man skal tro skipresident Sverre Seeberg. Hør bare hva presidenten mener om ski-VM i Oslo 2011:
«Med ski-VM i Oslo får vi en unik sjanse til å ivareta landet vårt som ski- og publikumsnasjon. Ski og skisport er en viktig del av vår kulturarv, og en viktig del av vår nasjonalbygging!»
Sier altså skipresidenten, som tirsdag gikk imot eget tingvedtak og stemte mot at Norge skulle få vinter-OL!
Konspiratorisk?
Er det spesielt konspiratorisk å tro at mektige krefter ble så fornærmet da hovedstaden ble vraket til fordel for en liten by oppe ved iskanten at de bestemte seg for å velte prosjektet - uansett?
Er det et uttrykk for nordnorsk offermentalitet når man frykter at dette ble gjort for å bringe Oslo på banen igjen?
Oslo skal arrangere VM i nordiske grener 2011. Det bygger hovedstaden seg, naturlig nok, opp på. Svære investeringer, blant annet i ny Holmenkollbakke og ditto andre skianlegg, blir byen til del. Om kostnadene har vært igjennom den samme kvalitetssikringen som Tromsø 2018 var, vet jeg ikke, men jeg får en snikende følelse av at så ikke er tilfelle.
Er det konspiratorisk å tro at ideen om et vinter OL i Norge kan dukke raskt opp igjen? Kanskje allerede i 2022? Er det merkelig om noen da begynner å snakke om gjenbruk? Og at det tungtveiende argumentet for plassering i – nettopp Oslo - er gjenbruk av VM-anlegg?
I så fall vil begrepet gjenbruk få dobbel betydning: det vil også være gjenbruk av den eldgamle, godt innarbeidede ideen om at det er i sentrum ting bør foregå.
Skutt seg selv i foten
Skal vi komme vekk fra denne reaksjonære holdningen, og få gjort noe med sentrum-periferi konflikten, må politikerne ta grep. Da kan man ikke sitte stille og se på at store, offentlige investeringer til periferien blir avgjort av representanter for «masseidrettene» sprangridning og golf. Sistnevnte idrett er for øvrig ikke OL-gren engang.
Idretten bør ha skutt seg selv i foten med sitt nei til Tromsø 2018. Beslutningsprosedyren rundt et OL i Norge må endres.
Et så viktig spørsmål må aldri mer overlates til et knippe mennesker som nesten ingen vet hvem er, og som aldri blir nødt til å stå til samfunnsmessig ansvar for sine avgjørelser.
Det har i alle fall denne saken lært oss!
