Best på galskap

Først er det bare hysterisk morsomt. Samfunnshuset tar nordmenn og norsk kultur så godt på kornet at publikum hikster. Men så blir det alvorlig, og da mister forestillinga noe av den gode gnisten.

Den anerkjente danseren og koreografen Jo Strømgren, som også lager både teater og opera, ble i anledning Grunnlovsjubileet bedt om å skrive ei forestilling til Hålogaland Teater. Utgangspunktet skulle være stedet hvor lokaldemokratiet rundt om i landet har vært gjennomført i praksis; på samfunnshuset, eller ungdomshuset som vi helst kaller det her nord.

Vi tas med på verdensutstilling i Dubai, og den norske paviljongen presentere norsk kultur gjennom det som skjer på nettopp samfunnshuset. Verdensutstillingas publikum får oppleve blant annet dugnad, ei hysterisk 17. mai-feiring, og en variant av Jørn Hoels Elsk mæ sakte.
Mellom forestillingene i paviljongen blir vi kjent med de fem representantene for det norskeste av det norske. Og delegasjonen gir visse assosiasjoner til et Big Brother-hus med intriger, sex, løgner og ikke alltid like flatterende personlighetstrekk.

• Les også: Kulissekrøll på teateret
• Les også: Anmeldelse: Mannen som stoppa hurtigruta

Så langt veldig morsomt, med gode klisjefrie dialoger.
Men så tar historien en vri. Det som til nå har vært et skarpt blikk på norsk kultur – og kanskje litt ukultur, ispedd kommentarer til både oljeboring, intoleranse og fremmedfrykt, ender som en større kritikk av hva staten Norge egentlig holder på med i den store verden.

Dette alvorlige taktskiftet i forestillinga gir en følelse av at regissør og manusforfatter Jo Strømgren ikke har klart å bestemme seg om han skulle skrive en hysterisk farse eller en samfunnsrefsende mørk satire. Det virker som han prøve gape over alt – og ei litt strammere komisk linje hadde vært å foretrekke.

Likevel, i alt dette har Strømgren laget et variert og interessant persongalleri. Dette er typer som er lette å kjenne igjen, for eksempel den overkåte tidligere FN-soldaten med oppblåst ego, ei litt naiv Senterparti-tuppe fra Sørlandet, og den følsomme og spirituelle dama.
Men alt er ikke som det framstår – heller ikke de personene vi tror vi kjenner. Og dette er kanskje forestillingas store poeng.

Skuespillerne serverer godt samspill, du ser at de har fått et materiale som de koser seg med. Og scenografien til Strømgren er også upåklagelig. Med autentisk samfunnshus-brune vegger, en liten scene, pokaler, vaffeljern og rørstoler med grønne bein.
Regissøren Strømgren har også godt øye for de små og viktige detaljene i menneskeskildringene. Her er lite dans, men koreograferte bevegelser.

Tidvis er Samfunnshuset et skarpt blikk på oss nordmenn og det vi definerer som god og riktig kultur. Det er selvransakelse til en viss ettertanke mellom latterutbruddene. Men til tross for dette, avslutninga blir for intrikat, og de freske bunadfrasparkene drukner litt i alvoret.