Asmunds spekkhogger-avsløring forbløffer forskerne

Hopp til innhold

Tre år etter at spekkhoggerflokken ble oppdaget og fotografert i Skottland, ble den omsider sett igjen – men da i Norge. Det er første gang noen har dokumentert en slik vandring, sier forsker Eve Jourdain i Norwegian Orca Survey.

– Det er et stort funn. Det viser at det er flere forbindelser enn vi har så langt har kjent til mellom spekkhoggerbestandene i Nordøst-Atlanteren, sier Jourdain til NRK.

– Og ikke minst: Det viser hvor viktig folkevitenskap er. At vi vet dette fordi folk rapporterer det de finner, gjør historien enda bedre.

Regnet ut hvor de svømte

Mannen bak de avgjørende bildene er Asmund Aasheim fra Stord. Han er en lidenskapelig sportsfisker som bruker mest mulig av livet i båt, og da følger interessen for de store hvalene naturlig.

– Spekkhoggerne er rosinen i pølsa for oss her i sør. Jeg så dem aldri da jeg var liten, men nå skjer det årvisst, forteller Asmund.

Bildene ble tatt 10. juli i år etter tips på Facebook – og med kløktig beregning fra fotografens side:

– De var sett ved Ryvarden. Jeg estimerte at de gikk med kanskje fire knop og tok en sjans, sier han.

Flokken befant seg ganske riktig ved utløpet av Børøyfjorden, sør på Bømlo i Sunnhordland.

– Jeg var heldig at de ikke gikk vest i Nordsjøen i stedet, sier fotografen.

Ikke sett i Norge

Spekkhoggerne har ulike arr og merker som gjør det mulig å skille individene. Et par av ryggfinnene var svært markante og burde være lette å kjenne igjen. Likevel fant ikke Asmund noen som lignet da han sjekket katalogen over norske spekkhoggere, som finnes på nettet.

Da forsker Eve Jourdain fikk bildene, så hun straks at det var ukjente dyr. Et søk i den skotske bildebasen ga full klaff – og enorm begeistring.

– Funnet overrasket meg, for det har vært gjort forsøk tidligere på å lete etter en match både mellom Island og Norge og mellom Skottland og Norge. Ingen har funnet noe, selv om vi ser at de vandrer jevnlig mellom Island og Skottland, sier Jourdain.

Hun mener kunnskap om vandringene er viktig for å vurdere truslene mot de ulike bestandene av spekkhogger.

Genene røper kontakt

Professor Audun Rikardsen ved Universitetet i Tromsø synes funnet er spennende.

Han har merket en rekke spekkhoggere i Troms og på Møre-kysten og registrert lange vandringer – helt opp til Novaja Semlja i russisk sone.

– Vi har ikke klart å følge dem mer en noen måneder. Senderne faller av etter tre–fire måneder, så vi har lite informasjon om vandringen til spekkhoggere fra vår til høst. Det er noe vi ønsker oss på sikt, sier Rikardsen.

Tidligere har genetiske studier antydet enkelte innblandinger fra andre bestander rundt Atlanteren.

– Det er viktig å se om du har en innblanding for å få oversikt over alle bestandene. Spekkhoggeren er verdens mest forurensede dyr. De er på toppen av næringskjeden, og
analyser vil gjenspeile helsetilstanden for økosystemet i de ulike områdene. Da må man også ha kunnskap om bestandene, spesielt med tanke på at noen av dem faktisk står i fare for å dø ut, sier Rikardsen.

Ekstreme vandringer

Spekkhoggernes vandringer handler etter alt å dømme om å skaffe seg oversikt over mattilgangen i havet. Noen grupper er fiskespisere, noen tar nesten bare sel og andre sjøpattedyr, mens noen bytter meny etter hva som er tilgjengelig.

– De kan vandre fra en dag til flere uker. De kan godt dra fra Lofoten til Møre og opp igjen, eller ut i mer åpent farvann, sier Rikardsen.

Den meste ekstreme er en islandsk hann som dro med flokken sin til Italia, før han ble sett ensom og i dårlig form ved Libanon – en rekordreise på 8000 kilometer.