Hopp til innhold

Anmeldelse: «Modige Trine Lise»

En følelsesmessig berg-og-dal-bane.

Trine Lise Olsen

Trine Lise Olsen fra Indre Billefjord i Finnmark har en forestilling om sitt eget liv.

Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

Trine Lise Olsen er komikeren fra Indre Billefjord i Finnmark, som i 2009 vant konkurransen «Den norske Humor» som gikk på NRK1. Nå har Hålogaland Teater sluppet henne til på scenen som skuespiller, og seg selv.

For «Æ har rætt!» handler om Trine Lise Olsens eget liv. Og hun tar oss med på en følelsesmessig berg-og-dal-bane, der vi kjemper med å holde gråten tilbake når vi plutselig kastes ut i gapskratt.

Forestillinga veksler mellom å være et standup show og en tradisjonell monolog. En egen Trine Lise-sjanger kan man kanskje kalle det, og som hun selvfølgelig «har rætt» til å lage. Og nettopp med å blande sjangrene, tåler vi at ikke alle overgangene er finslipte, og at antydningens kunst er totalt fraværende.

Det handler om likestilling, menn, sex – ja ganske masse sex, Finnmark, samisk, voldtekt og feminisme. Det handler om å få lov å være den man er. Og det handler om å være fosterbarn. Og det blir tidvis veldig sterkt når du vet at hun som står på scenen sjøl har opplevd det hun spiller ut.

Men selv om forestillinga tar for seg mange tragiske hendelser, er det mye å kjenne seg igjen i; fra barndom og ungdomstid, drømmer og frustrasjoner. Her er en del viktige temaer, og det er tidvis ubehagelig. Men dette er tankevekkende og et viktig ubehag.

Og så er det vulgært og godt over kanten, men Trine Lise henter seg godt inn med en massiv dose selvironi. Som hun sier selv: «Jeg har rett til å være litt mye».

Trine Lise Olsen har fortsatt litt å gå på for å virkelig ta scenen. Det er mulig det var premierenerver, men hun fomler litt med teksten, og kunne ha vært enda mer presis i timinga. Men noen forestillinger til, så sitter nok dette.

Tidvis er hun best når hun er skuespiller og ikke bare komiker. Når hun er helt nedpå og spiller ut sitt eget liv på en måte som får selv de barskeste til å tørke tårene.

Tom Sterri har gjort en god jobb med enkle regigrep. Trine Lise er helt alene i det svarte scenerommet, kun hjulpet av enkle rekvisitter, og dette fungerer veldig bra.

Noen vil nok føle at Trine Lise er for privat med den historien hun forteller, men det er herlig befriende at noen tør å si alt som det er.

Trine Lise Olsen er modig – og ei fantastisk talskvinne for fosterhjemsbarn. For i tillegg til å handle om en vanskelig oppvekst, så er forestillinga en stor hyllest til hennes fostermor.