Lager delikatesser av torskemager og lever

69 år gamle Laila Hansen hadde mange planer som ung. Hun hadde lyst til å jobbe med mennesker, ville bli sykepleier eller barnepleier. Men så endte hun i stedet på Sommarøy.

Hun er en av hovedpersonen i NRK-serien Yttersia som sendes hver mandag på NRK1. I et halvt år har NRK fulgt fiskerisamfunnet Sommarøy, Brensholmen og Hillesøy sju mil fra Tromsø.

• Les også: «Yttersia» vant TV-krigen

Ville ikke gifte seg med en med skitne klær

– Jeg kom til Sommarøy 23. mai i 1960, den dagen jeg fylte 16 år, skulle begynne å jobbe her. Så traff jeg Bernhard og to år etter var vi gift. Det var ikke i henhold til planen, flirer Laila.

• Les også: Håvard (14) skjærer tunger og tjener like mye som voksne gjør

– Jeg pleide å si at jeg ikke skulle gifte meg med noen som brukte skitne dongeriklær og ullvotter, for det var det verste å vaske. Men så var det det jeg fikk, konstaterer hun med en god dose selvironi.

For Laila har ikke angret, hun syns hun har hatt et godt liv. Hun har fått jobbe med folk, men på en annen måte. Og ekteskapet mer Bernhard har vart i mer enn 50 år og gitt dem fem barn, 14 barnebarn og to oldebarn.

Se program fra 1975 fra NRKs arkiv

– Vi begynner å bli litt eldre ungdom

På ungdomshuset på Hillesøy er Laila i gang med å forberede et nytt møljekalas. Her skal det kokes torsk, rogn og lever, og en liten tradisjonell spesialitet, torskemager.

De fire damene som står på, alle godt voksne og nok over 60 år etter det mitt øye kan se, er medlemmer av Ungdomslaget Samhold. Laila kommenterer dette, igjen med en stor porsjon selvironi.

• Les også: – Får mange meldinger og mannskjit

– Det er jo et ungdomslag, men vi begynner jo å bli litt eldre ungdom, for det meste. Vi pleier å spøke med at vi skal få Hillesøy Mekaniske til å konstruere rullatorer som vi kan servere torskemølje fra, flirer hun.

Laila og de andre startet tidlig på morgenen for å få til dette møljekalaset. Magene begynte de å samle så fort skreisesongen startet i vinter. Det er mye arbeid å lage en møljemiddag til flere titalls mennesker. Etter at fisken er kommet opp av havet skal alt vaskes, skjæres og renses før selve kokingen begynner.

• Se de to første episodene av «Yttersia»

Torskemagene er det mest spesielle med møljemiddagene på yttersia. Det er gammel nordnorsk tradisjonsmat som ble servert i mange fiskevær før, men som nok blir sjeldnere og sjeldnere å se på middagsbordene. Torskemager fylt med torskelever er svært populært på møljemiddagene til Laila og de andre damene.

– Vi syns jo at torskemagen er en delikatesse. Og det er få av de som smaker på den som ikke like den, sier hun.

En finger med i det meste

Dugnadsarbeidet som denne gjengen står for er viktig, det er gratisarbeid for at andre skal kunne ha det trivelig og for å skaffe inntekt til å drive ungdomshuset. I egne bøker har damene ført opp hva de har servert opp igjennom de tretti årene de har holdt på, og det er ikke lite.

Å lage ti møljekalas i løpet av en vinter er ikke uvanlig.

– Hver gang har vi et snitt på kanskje et par hundre liter lever. Det er bra at vi ikke ser den mengden foran oss, at det her skal vi begynne med, sukker hun.

• Les også: Øya som rørte dronningen til tårer

I alle år har Laila hatt en finger med i mye av det som har skjedd i bygda. UL Samhold har også satt opp utallige revyer gjennom årene. Sammen med bygdas primus motor Kjell-Ove Hveding, skriver og framfører hun og de glade venninnene revytekstene.

Har eget rederi med sønnene

Interessen for fisken er Laila vokst opp med. Faren var fisker og småbruker.

– Det ligger i blodet, sier hun.

Sammen med Bernhard drev hun i noen år fiskebruket Holmen. De har også kystfiskefartøyet «Skulbaren» sammen, men den overtok sønnene for noen år siden og i dag eier de den sammen med Laila. Bernhard har to små sjarker.

• Se de to første episodene av «Yttersida»

Det er Laila sitt ansvar å føre regnskap og å sørge for at mannskapet på 13 får lotten sin, altså lønna.

Fiskeryrket i dag er noe annet enn det var før. Laila forteller om ei tid da fiskerne "rodde fiske" og var borte store deler av året.

• Les også: – Denne produksjonen er hemmelig

– Og selv når de fisket i nærområdet var de knapt nok på land og sov. Det var kvinnene som styrte på land. I dag har de skiftordning på Skulbaren og guttene er på havet i en måned og så en måned på land.

Laila er svært glad for at barnebarnet Marius viser sånn interesse for fiskerykret. Han vil nok føre familietradisjonene videre.

Frykten for havet

Det hender at Laila er litt engstelig når noen fra familien er på havet i dårlig vær, hun er fullstendig klar over at det er et farlig yrke.

– Men vi som står på land kan ikke gjøre noe. De som er på havet er opplært og kan sitt yrke, vi må stole på at de gjør det de kan. Det går ikke an å være engstelig for sånt, sier hun.

Heldigvis vet ikke de hjemme hvor dårlig været er på havet, sier hun.