– Mamma hadde alltid et bilde av Bjørn (27) stående framme, og hun tente ofte et lys ved det

– Det skulle ikke være isbjørn på Bjørnøya på det tidspunktet. Isen hadde ikke lagt seg, så bjørnen må ha svømt langt før den tok seg på land. Den var veldig utmagret, sier Otto Fredrik Tessem (77) til NRK.

Han er storebroren til Bjørn Tessem, som ble drept av en isbjørn 14. november i 1971, bare 27 år gammel. Det er første gang Otto snakker offentlig om ulykken. Han forteller at den har vært en stor belastning for familien i ettertid.

– Min mor var voldsomt preget av det som skjedde, så lenge hun levde, siden omstendighetene var så grusomme, sier Otto.

• Les også: 17 år gammel britisk gutt ble drept da en isbjørn angrep

Uten rifle

Bjørn Tessem var telegrafist på Bjørnøya, og kom dit i juni 1971, sammen med resten av besetningen på til sammen 14 personer. De skulle være der et helt år og jobbe på den meteorologiske stasjonen. Tidligere hadde Bjørn reist til sjøs og vært på Jan Mayen som telegrafist. Ifølge Otto, var han veldig interessert i friluftsliv, drev med jakt og var eventyrlysten, samtidig som livet på ishavet ga en mulighet til å legge seg opp litt penger.

– Det som skjedde den skjebnesvangre dagen, var at han skulle gå seg en tur. Han tok med to polarhunder fra stasjonen og la av gårde, forteller Otto.

Bjørn Tessem hadde ikke med våpen. Fordi det ikke var noe is rundt øya, var det ingen som trodde det kunne dukke opp noen isbjørn. Besetningsmedlemmene var heller ikke pålagt å bære våpen hvis de skulle ferdes ute, slik som i dag.

– Han ble litt lenge borte, og etter hvert begynte uroen å melde seg blant dem som var igjen på stasjonen. Spesielt da hundene kom tilbake, mens broren min ikke gjorde det, forteller Otto.

• Les også: Forventer flere møter mellom mennesker og isbjørn
• Les også: Isbjørner blir mer uredde - frykter menneskeliv kan gå tapt

Ille tilredt

Besetningen satte i gang en leteaksjon, og 27-åringen ble funnet drept, rett ved den lille hytta på Nordpunktet, noen kilometer fra værstasjonen. Han var ille tilredt.

– Isbjørnen var der fortsatt, og satt inntil hytteveggen, sier Otto.

Birger Amundsen, som bor i Longyearbyen, kom tidligere i år ut med boka Uten nåde. I den skildrer han menneskets jakt på isbjørn, men også de fem ulykkene der mennesker er drept av isbjørn på Svalbard de siste tiårene. Amundsen har snakket med noen av dem som deltok i leteaksjonen etter Bjørn Tessem, blant andre maskinist Knut Aarsand. Amundsen sier de hadde et helt annet forhold til isbjørnfaren da enn i dag. Det var ikke bare mangelen på is som gjorde at våpen ikke var en del av turutstyret denne novemberdagen.

– De som lette etter ham hadde heller ikke med seg våpen. Det sier noe om vurderingen de gjorde i forhold til isbjørn. De skjønte at noe hadde skjedd, men trodde at han hadde ramlet og knekt foten eller noe. Isbjørn var ikke i noens bevissthet, sier Amundsen.

Derfor måtte de tilbake til stasjonen for å hente våpen, før isbjørnen til slutt ble skutt av stewarden.

Ikke til å redde

Amundsen bodde en periode i Ny-Ålesund vest på Svalbard. Da han kom dit i 1973, rådet det en felles oppfatning om at det ikke fantes isbjørn på vestsiden av Svalbard om sommeren. Den oppfatningen ble kraftig utfordret da en østerriker ble drept i Magdalenefjorden i 1977.

– Det ble en enorm uro, for på den tida hadde ikke folk våpen når de var på tur. Man hadde rett og slett en helt annen holdning enn i dag, sier han.
Han vil likevel være forsiktig med å være etterpåklok i forhold til ulykken på Bjørnøya.

– Det hadde ikke endret på noe om de andre i besetningen hadde hatt våpen. Da de fant Bjørn Tessem, var han allerede død, og isbjørnen lå over ham. Men det var en veldig stresset situasjon for dem. Leteaksjonen var uorganisert, og lederen på stasjonen ble sterkt kritisert i ettertid, sier Amundsen.

• Les også: – De gjorde sitt livs største tabbe

Isbjørn i bånd

Otto Fredrik Tessem bor i Vadsø og har jobbet i Forsvaret i mange år, men er nå pensjonist. Han er født og oppvokst i Tromsø, og husker godt hvordan fangstfolk på slutten av 1940-tallet kom tilbake fra ishavet med levende isbjørner.

– Det var ikke uvanlig å se isbjørn som gikk i bånd i gatene, og små isbjørnunger i svære trekasser om bord i skutene. Bjørnene skulle sendes videre nedover i Europa til zoologiske hager, forteller Otto.

Da broren ble drept, var Otto på et kurs i USA, i regi av Forsvaret.

– Det gikk noen dager før jeg ble jeg kontaktet av arbeidsgiveren min, som ga meg beskjeden. Da hadde det allerede vært store oppslag i alle landets aviser. Det var jo en veldig spesiell sak.

Ifølge Otto var ulykken en årsak til at det senere ble påbudt å bære våpen på Bjørnøya.

• Les også: Fjerner isbjørn med helikopter

Dårlig stemning

I juni året etter ble han og den yngre broren Geir Tessem, moren Miranda Tessem og faren Ivar Tessem, invitert til Bjørnøya av Meteorologisk institutt. De skulle få være med og avduke en minneplakett, som besetningen hadde hengt opp på Nordpunktet.

– Da fikk vi snakke med alle som var der og hadde jobbet sammen med Bjørn og deltatt i leteaksjonen. Jeg fikk førstehåndsinformasjon om det som hadde skjedd. Det var veldig spesielt å være der et halvt år etter ulykken, og jeg er glad for at vi ble invitert, sier Otto.

Familien reiste opp med båt og var på Bjørnøya i noen dager, før de dro tilbake til fastlandet.

– Det primære med turen var at vi skulle få samtale med dem som var der og delta på avdukingen av plaketten. Det var en fin gest fra værvarslinga.

Dag Hagenæs Kjelldahl var en del av besetningen det året. I sin bok, Bjørnøya, som kom i 1973, skriver han: «Tragedien kastet sin skygge over resten av overvintringen». I 2012 kom samme forfatter med boka Døden på Bjørnøya, der ulykken også omtales. Denne leste Otto nylig.

– Det kommer tydelig fram i boka at ulykken preget dem, og at det ble en veldig dårlig stemning blant de ansatte og han som var sjef. Men det merket ikke vi da vi var der, sier Otto.

Bar på en sorg

Moren døde i 2010, 98 år gammel.

– Mamma hadde alltid et bilde av Bjørn stående framme, og hun tente ofte et lys ved det. Det fantes ikke noen krisepsykiatriske team på den tida, for over 40 år siden. Så hun måtte bearbeide sorgen på sin egen måte, alene, sier Otto.

Faren døde tidlig på 90-tallet, og de to brødrene har lært seg å leve med vissheten om hvordan Bjørn døde.

– Men fra tid til annen, tenker jeg på at det var ganske forferdelig det som skjedde, sier Otto.

• Les også: Her er den nærgående isbjørnen tilbake i Longyearbyen