Rakel Ludvigsen (47) fra Lenvik i Midt-Troms har i en årrekke vært frivillig for Leger Uten Grenser, og har siden 1998 reist til u-land for å hjelpe syke.
47-åringen, som til daglig jobber som sykepleier på Ullevål sykehus, har hatt en pause fra det frivillige arbeidet i fire år. Men har nå bestemt seg for å reise for Leger uten grenser til Sierra Leone i Afrika. Det er for øvrig samme land som Silje Lehne Michalsen, fra Vesterålen, var på oppdrag i da hun ble smittet av ebola.
Rakel Ludvigsen har vært i flere land for å hjelpe syke.
Foto: Leger Uten Grenser- Les også:
Gleder seg til å reise
Torsdag kveld reiser Ludvigsen sørover, med kofferten pakket for seks uker i Sierra Leone.
– Jeg gleder meg til å komme i gang nå. Jeg bestemte meg for to til tre måneder siden da jeg hørte at da jeg hørte at de som var ebolasyke ikke fikk behandling på grunn av for dårlig kapasitet. Det satt en skikkelig støkk i meg da jeg hørte det. Nå gleder jeg meg bare til å komme meg ut og få bidra med mine ressurser, sier Ludvigsen.
Hjemme i Norge har Ludvigsen familie og jobb som hun etterlater seg de neste seks ukene. Hun innrømmer at det blir tøft å reise fra familien, men at det hjelper på at hun har deres fulle støtte.
– Heldigvis er de vant med at jeg reiser, og heldigvis får jeg også denne gangen full støtte av familien, sier hun.
Man kommer tett på folket og samfunnet. Her er Ludvigsen i Darfur med Leger Uten Grenser.
Foto: Leger Uten Grenser- Les også:
Tøft opptreningsprogram
Nylig var Ludvigsen i Amsterdam for å trenes opp til å jobbe med sykdommen ebola. Det er mye man skal forberedes på, og Ludvigsen kan fortelle at treningen går helt ned på hvordan man kler på seg.
– Det fikk jeg veldig mye ut av. Det er to dager med intens opptrening for alle som skal reise ut i felt. Vi fikk undervisning og opplæring i alt det spesielle med akkurat denne epidemien, og ikke minst alle reglene for smittevern slik at vi holder oss friske, forteller Ludvigsen.
– I Amsterdam var det faktisk direkte opptrening i hvordan vi skal kle på og av oss verneutstyret. I tillegg fikk vi oppleve hvordan det var å jobbe med alt dette utstyret på. Alle sykepleiere er vant med hvordan man forholder seg i forhold til smittevern, men denne ekstreme utgaven av oppkledning har jeg ikke jobbet med før, så det var veldig nyttig.
- Les også:
Måtte ha en pause fra frivillig arbeid
I 1998 startet Ludvigsen å jobbe for Leger Uten Grenser, og holdt på i mange år.
Rakel Ludvigsen undersøker syke mennesker i India.
Foto: Leger Uten GrenserMen etter tolv år måtte hun ha en pause. Når hun nå reiser til Sierra Leone er det fire år siden hun sist var i utlandet med organisasjonen.
– Jeg måtte ha en pause. Det er en veldig mektig jobb ute i feltet. Du blir daglig konfrontert med det største av lidelser som mennesker kan oppleve. Vi kommer veldig tett på både mennesker og samfunnet, så det er klart at det sliter på oss som er der nede. Særlig i det lange løp, sier hun.
Men selv om det til tider kan være tøft å se elendigheten i øynene, har hun nå valgt å returnere til jobben. Mye på grunn av gleden av å se resultatene arbeidet gir.
– Heldigvis klarer de fleste å få en balanse. Vi ser mye tøft, men samtidig blir vi vitner til at arbeidet vi gjør gir umiddelbare resultater. Vi får behandlet sykdom raskt, vi får gitt mat til menneskene og mye mer.
- Les også:
Kritisk situasjon i Sierra Leone
Sierra Leone er et av landene med flest ebolasmittede. Situasjonen er så kritisk i landet at kapasiteten er sprengt. Ludvigsen forteller at dette går hardt utover flere enn bare de ebolasmittede.
– Det er fortsatt en oppsving i pasienter i landet. Det gjør at kapasiteten i landet er altfor liten. I tillegg er det svake helsevesenet som var i landet nå kollapset. Det gjør at det nærmest er umulig å få hjelp for andre sykdommer også. Det er blant annet økende tall på malariasyke, forteller hun.
– I tillegg får ikke gravide fødselshjelp fordi alle er redd for å komme i kontakt med gravide. Grunnen til det er at det er gjennom kroppsveske at viruset sprer seg.
- Les også:
