Scenen er mørk, bare opplyst av fire blå lyskastere fra taket som alle peker ned mot mikrofonen fremst på scenen. Så kommer Kari Bremnes ut til rungende applaus. Hun er «enkelt kledd», med en vid hvit overdel. Svart tettsittende bukse, og det ser ut som hun på sparket har kjemmet håret bakover og tvinnet det med en strikk. Rundt halsen har hun et smykke som fra der jeg sitter ser ut som en hvilken som helst medaljong.
Det er nesten noe hverdagslig over det hele, men når applausen har lagt seg og Kari Bremnes starter forestillingen er det ingenting lenger som er hverdagslig. Hun fyller ikke bare scenen, hun har en tilstedeværelse, et grep om situasjonen som fyller hele teatersalen, og setter den magiske følelsen som bare de aller beste levende artister på en scene kan makte i møte med et krevende publikum.
Jeg tror ingen egentlig kan forklare hva det er som skjer i slike møter, det er bare en sånn enorm forventning om at nå skal noe unikt skje. Og på Hålogaland Teater skjer det.
Vittig, klok og ettertenksom
Kari Bremnes innleder med å snakke om tid slik at vi forstår at forestillingen skal handle om tidsreise. Hun er vittig, klok, ettertenksom og veldig skarp på å formulere paradokser. Og så kommer bandet ut og vi får noen nye sanger og noen kjente.
Først blir jeg tatt inn i magien, men oi, oi, oi, så faller jeg ut. Hva dette er for noe? Og jeg får nesten angst for nå synes jeg forestillingen begynner å bli ufokusert. Etter å ha signalisert tid som tema kommer de små monologene mellom hver låt til å handle om en parkeringsvakt og en drosjesjåfør. Jeg var med på den første historien om teppehandleren i Damaskus, for den handlet veldig mye om tid, men de to andre? Det er slike fortellinger Kari Bremnes har med på sine konserter og jeg tenker at dette begynner å ligne på en vanlig konsert. Skulle ikke dette være annerledes?
Familiehistorier
Men så er magien der igjen. Hun forflytter fortellingen vekk fra parkeringsvakten og drosjesjåføren og til det hun signaliserte i begynnelse, tidsreisen. Og Kari forteller fra sin familiehistorie tilbake til sine besteforeldre. Hun forteller fra sitt private liv, fra sin innerste sfære, men hun gjør det så godt at det ikke blir privat og kleint, men personlig og bevegende.
Av familiehistorien lager hun en fortelling om selve livet. Om sjanser, forspilte sjanser, drømmer som blir virkelig, drømmer som bare blir drømmer. Og så synger hun den store sangen om håp og drøm: «E du nord»: «Det e ikkje alltid det går/sånn som du hadde tenkt/det e ikkje alltid du når/den ferga du kunne ha trengt». Da sitter vi bortover radene mange av oss og bare kjenner tårene trille. Det er magi i ordene. Det er magi i musikken.
Ingen melankoliker
Kari Bremnes beskrives ofte som en melankoliker, det er jeg veldig sterkt uenig i. Melankoli er noe nær en diagnose på noe depressivt. Det Kari Bremnes gjør med sine sanger er å skrive ned sin livserfaring, sin åpenhet, sine følelser, sine paradokser, sine seire, sine nederlag, sin glede, sin fortvilelse, sine drømmer.
Det finnes grovt sett to typer forfattere. De som bare kan finne på ting og de som bare kan skrive ut fra seg selv. Kari Bremnes er av den siste typen. Mye av magien hennes er at sangene hun skriver er nøkler som åpner opp stemninger, følelser og erfaringer i hver og en av oss. Når Kari Bremnes synger om livet oppfatter vi det som sant og vesentlig. Og hun treffer så ekstra godt fordi hun også har evnen til å spøke og se på de alvorlige tingene med et skrått blikk. Med det planter hun inn i sangene sine det håpet som enhver erkjennelse om forhold i livet trenger.
«E du nord»
Etter «E du nord» tar forestillingen av. Det blir elektrisk gjennom flere nye og gamle sanger, hun har med to av låtene fra CDen med tekster av Edvard Munch og musikk av Ketil Bjørnstad. Og hun forteller fra oppveksten i Svolvær, hvordan hun oppdaget sangkunsten, hvordan hun som tenåring skiftet ideal fra Wenche Myhre til Joni Mitchell. Hun gjør det til kloke fortellinger om livet.
Forestillingen slutter med låten «Spor» av Kari og Lars Bremnes der det i teksten heter at du er ikke en du er mange, lag på lag. Det er det forestillingen handler om, Kari Bemnes utfordrer seg selv og oss til å være til stedet i våre liv.
Et stjernelag
Kari Bremnes har i sin musikk en helt egen sound. Hun har skapt et lydbilde, ja nærmest sin egen sjanger. Og det har hun gjort sammen med sine musikere som har en avgjørende rolle i hvordan lydbildet er blitt så enestående. Hun har med seg et stjernelag som skinner på hver eneste låt. Det er en musikalitet i det bandet som er helt fantastisk. De skinner ekstra i solopartiet på Munch/Bjørnstad-låten «Skrik». Det er Bengt E. Hanssen på tangenter, Hallgrim Bratberg på gitar, Sondre Meisfjord på bass og Helge Norbakken på trommer.
Kabaretforestillinger er en viktig del av Hålogaland Teaters tradisjon. Med denne forestillingen blir denne tradisjonen videreført som en konsertforestilling. Kari Bremnes på HT er byens heteste billett. Kari Bremnes er fantastisk og suveren.
Forestillingen spilles først i Tromsø, før den tas på turne i Troms og Finnmark.
