Kaoma spontanaborterte: – Seks uker gamle hjerteslag glemmer man ikke

Da hun først fant ut at hun var gravid ble hun både spent, glad og nervøs.

– Barnet var veldig ønsket. Jeg var litt bekymret også så klart, men mest av alt følte jeg glede.

Hun er allerede mor til to. Som 16-åring fødte hun tvillinger. Denne gangen ville hun være tidlig forberedt hvis det skulle komme to til. Derfor dro hun tidlig på ultralyd i Kirkenes, allerede i sjette uke.

– Da jeg hørte hjerteslagene for første gang ble jeg så lykkelig. Det var så deilig å høre at alt var i orden. Det glemmer jeg aldri, forteller hun.

• Les også: Aborter av fostre med kromosomfeil – fordoblet siden 2000
• Les også: – Ibux dobler risiko for spontanabort

Ukene gikk, og hele familien gledet seg veldig til tiden som skulle komme. Så kom uke 13, og hun skulle på en ny svangerskapskontroll.

Det var ingen aktivitet eller hjerteslag lenger. Det hadde det ikke vært på tre uker. Fosteret var dødt, og Kaoma Chibesa måtte gjennom en kirurgisk abort for å få det fjernet.

Dramatisk og vond abort

Aborten var smertefull. I hvert fall timene før narkose. Tablettene som skulle utvide livmoren og gjøre inngrepet lettere ga store smerter.

– Jeg husker at jeg tenkte at det var så meningsløst at jeg skulle ha så vondt for ingenting. Jeg hadde vært dårlig og kastet opp i mange uker på grunn av graviditeten. Men alt var bare bortkastet og forgjeves.

• Les også: Ultralyden viste ingenting – var gravid med tvillinger

Hun tok spontanaborten veldig tungt, og bestemte seg for å sette inn P-stav mens hun var på sykehuset.

– Jeg trenger mer tid til å bli sterkere psykisk før jeg eventuelt skal gå gjennom det samme igjen, sier hun.

Hun tror det at hun allerede har fått barn, gjorde henne mer bevisst på hva hun hadde mistet.

– Da vet man hvordan prosessen er og hvordan det føles. Og man tenker på at man aldri kommer til å vite hvordan det første sparket hadde vært, eller følelsen første gang man holder han eller henne.

Kaoma Chibesa satt igjen med en følelse av at det hun hadde vært igjennom ikke var noe man snakker om.

Et tabu tema og manglende oppfølging

– Det er så vanlig. Det skjer med mange. Egentlig skal man ikke si noe til noen før det har gått 12 uker, uansett. Og går det galt skal man helst ikke si noe. Det er ikke noe å henge seg opp i. Pytt Pytt.

Men så enkelt var det ikke. I hvert fall ikke for henne.

– Når man er gravid så blir man tatt godt vare på og fulgt opp. Men om man mister barnet, så hører man ikke noe mer fra verken jordmor eller leger. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt kalt inn til samtale i ettertid med en jordmor som forsto hva jeg hadde vært igjennom og hvordan det føltes.

• Les også: Abort er vanskelig nok som det er

Hun mener det kan være vanskelig å selv skulle oppsøke hjelp etter en sånn hendels.

– Det er vanskelig å si at det sliter på psyken og at man trenger noen å snakke med. Hadde det vært et tilbud om oppfølging hadde det vært mye enklere. Det hadde ikke trengt å være så mye mer enn en samtale i ettertid hvor man kunne blitt fortalt hvor vanlig det er og at det skjer ofte. En oppmuntrende samtale om å ikke gi opp hadde hjulpet veldig, sier Chibesa.

I ettertid fant hun støtte og informasjon på nettet.

– Trenger mer åpenhet og kapasitet

Tove Elisabeth Svee har lang erfaring som jordmor og er styremedlem i Den Norske Jordmorforening.

Hun forteller at det ikke er noen faste rutiner for oppfølging etter spontanabort.

– Det er ikke nok jordmødre til å gi den oppfølgingen vi ønsker. Vi ser absolutt at det er et behov for bedre oppfølging og tilbud til denne gruppen. Mange ønsker å ha kontakt med jordmor i ettertid, sier Svee.

Man må selv ta kontakt med fastlegen sin og søke videre hjelp hvis man trenger det. Hvis man spontanaborterer for tredje gang får man tilrettelagt oppfølging.

Men én spontanabort skal ikke være noe fare for fremtidige svangerskap, og derfor følger det heller ikke med oppfølging, forteller Svee.

– I mindre kommuner har man nok bedre mulighet for oppfølging av jordmor i etterkant, men det er ikke et tilbud man uten videre får. Da tar man selv kontakt med jordmor etterpå, sier Svee.

Hun er enig i at spontanabort før 12. uke er tabubelagt. Hun mener mer åpenhet er viktig.

– Men folk er forskjellige. Ikke alle vil snakke om det, eller så får de den støtten de trenger hos venner og familie.

Som jordmor har hun selv opplevd flere ganger at mange på fødeavdelingen tar opp tidligere spontanaborter, og har behov for å snakke om det som har skjedd.

Hun mener jordmødre og leger burde bli flinkere til å informere i etterkant av en spontanabort om hvor man kan få oppfølging hvis det er behov.