92 år gamle Arne husker frigjøringa som det var i går: – Frihet er noe veldig stort for meg

Hopp til innhold

– For oss som var tvangsevakuert var det aller viktigste å komme hjem for å kunne gjenoppbygge det som tyskerne hadde rasert, sier 92 år gamle Arne Danielsen.

Da han var tolv år ble han vitne til at krigen brøt ut for fullt. Fem uvirkelige år hadde startet for en hel nasjon, men for finnmarkingene og befolkningen i Nord-Troms ble krigen etter hvert en helt spesiell opplevelse.

Finnmark brenner

For Arne startet det hele høsten 1944. Da måtte familien Danielsen forlate hjemstedet Breivik på Sørøya, tvangsevakuert av tyske okkupasjonsstyrker, som deretter satte fyr på hele bebyggelsen.

Arne husker dagen som om det skulle vært i går.

– Den 12. november dro vi sørover, og jeg husker godt da vi var på vei over Breivikfjorden i Lopphavet. Da hadde tyskerne begynt å brenne Breivikbotn og Hasvik. Det sto i full fyr, forteller Arne.

Turen gikk til Tromsø, som var et midlertidig oppsamlingssted for flyktningene. Der ble de værende noen dager, før de etter hvert fikk beskjed om å dra videre.

– Da vi hadde vært i Tromsø fikk vi ordre om å dra til Svolvær, for å få nærmere beskjed om hvor vi skulle evakueres, forteller han.

Da familien kom frem til Svolvær, gikk turen videre til Flakstad kommune og Mølnarodden i den sørligste delen av Lofoten. Dette ble familiens hjemsted frem til krigens slutt.

En ny virkelighet

Da friheten kom, visste foreldrene hans hvor turen nå skulle gå: Nordover.

– Da de voksne fikk beskjed om at Norge igjen var fritt, ble jo dette selvsagt mottatt med spontan glede. Vi tok dette som en oppfordring om at det nå ble mulig å sette kursen tilbake til Finnmark igjen.

I 1946 gikk derfor turen tilbake dit de opprinnelig kom fra, men ting var ikke som før.

Hitlers soldater hadde gått grundig til verks i sine ødeleggelser av landsdelen. Alt av bygninger var sprengt eller brent.

For den da 18 år gamle Arne, ble det en ny virkelighet han måtte forholde seg til.

– Det å komme tilbake var veldig spesielt, og få starte livet på en normal måte, slik jeg husket det før vi evakuerte. Det tok tid og det var jo i grunnen en ny situasjon som oppsto, i forhold til det jeg var vant med fra tidligere.

Å være flyktning i eget land

I dag bor 92-åringen i Sørvær, lengst vest på Sørøya. Her har han etter krigen hatt et aktivt og innholdsrikt liv.

26 år etter han kom tilbake til hjemstedet, ble han ordfører i kommunen. I perioden 1972–1984 leverte han derfor en solid andel av samfunnsengasjement til fellesskapet i Hasvik kommune.

Gjennom sine egne, krevende opplevelser, vet Arne alt om hva frihet betyr.

– Frihet er noe veldig stort for meg. Jeg har opplevd det å bli tvangsevakuert og hva det innebærer – å være flyktning i eget land.

– Når selve frigjøringsdagen kom, og det ble kjent at vi var et fritt land igjen og kunne gjøre som vi ville, har betydd og betyr fortsatt veldig mye for meg som person.