Hopp til innhold

22 år siden russisk atomubåt-tragedie

7. april 1989 sank den mest moderne, sovjetiske atomubåten «Krasnyj Komsomolets» utenfor Bjørnøya. NRKs journalist Hans-Wilhelm Steinfeld var på jobb i Moskva den kvelden, og kan fortelle om noen hektiske timer.

Overlevende etter Komsomolets

Ubåten 'Komsomolets' sank ved Bjørnøya. Her er overlevende ubåtmannskaper som klamrer seg til en livbåt.

Foto: SCANPIX

– Utover natten ble det mange telefoner på meg fra NRKs Moskva-kontor til general Gullow Gjeseth som ledet Forsvarskommando Sør-Norge, forteller NRKs utenrikskorrespondent i Russland, Hans-Wilhelm Steinfeld, som også da var korrespondent i Moskva.

22 år siden

I dag er det 22 år siden forliset av atomubåten «K-278 Komsomolets». Forliset fant sted 180 kilometer sørøst for Bjørnøya.

Årsaken var at det brøt ut brann i aktre avdeling, og selv om de vanntette dørene ble stengt, så spredte brannen seg langs kabelpassasjene til andre deler av farkosten. Reaktoren brøt sammen og fremdriften gikk tapt. Det ble sendt ut nødsignaler, og nesten hele besetningen gikk fra borde.

Redningsfly kom raskt frem og slapp ned små redningsbåter, men mange menn hadde allerede dødd i det 2° C kalde Barentshavet.

Skipet «Aleksandr Khlobystsov» ankom 81 minutter etter at «Komsomolets» sank, og tok ombord 25 overlevende og fem døde. I alt mistet 42 mann livet.

Hans Wilhelm Steinfeld

Hans-Wilhelm Steinfeld arbeidet som utenrikskorrespondent da ulykken utenfor Bjørnøya inntraff.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

– Kunne vært reddet

Russerne hadde selv ikke sendt ut SOS-signal, men forsvarets Orion-fly hadde observert havaristen og fotoet av mannskapet i flåten.

– Jeg satte utenriksredaktør Lukjansjenko i ukeavisen «Argumenter og Fakta», som den gang hadde 5 millioner i opplag, i kontakt med politimesteren i Bodø. Politimester Olav Sønderland som ledet Hovedredningssentralen kunne fortelle at hvis russerne hadde sendt ut et åpent SOS-signal, kunne også de 42 som omkom trolig vært reddet, forteller han.

Kystvaktskipet «Andenes» lå nemlig mellom havaristen og Tromsø da brannen oppsto om bord i ”Krasnyj Komsomolets”. Dette kunne vært brukt som helikopterplattform for Seaking-helikoptrene for drivstoffpåfyll i en eventuell redningsaksjon.

– Da «Argumenter og Fakta» trykket dette den påfølende uke, sto 5000 mennesker i protest med plakater foran portene til Nordflåten i Severomorsk - fem timer etter at publikasjonen kom i Murmansk-kioskene. De fordømte Nordflåten fordi den ikke ba Norge om hjelp. Folk var rasende, forteller NRKs Moskva-korrespondent.

Ikke god nok kompetanse

Straks etter ulykken fremkom det artikler om at offiserene i Nordflåten bare besatt 50 prosent av den kompetansen som skulle til for å drifte atomreaktorene om bord i sovjetiske marinefartøyer.

– «Krasnyj Komsomolets» ble en vekker når de gjaldt drifting av atomubåtene, men ikke en god nok vekker. I august 2000 sank «Kursk» og da den russiske riksadvokaten offentliggjorde havarikommisjonens rapport etter forliset var overskriften til den offisielle statsavisen Rossijskaja Gazeta 29. august 2002: ”Anti-statlig hemmelighet: Å gjemme unna årsaken til katastrofer betyr bare å provosere frem nye”.

Kan sammenlignes med Japan

Den russiske angrepsubåten Kursk

Angrepsubåten Kursk sank til bunns i Barentshavet, og ingen overlevde.

Foto: EPA / AFP

I Norge og internasjonalt meldte spørsmålet om å heve «Krasnyj Komsomolets» seg. Med 5 kilo høyanriket plutonium om bord ligger den på cirka 2000 meters dyp ved Bjørnøya.

Steinfeld forteller at hysteriet over plutoniumet stilnet da vitenskaplige kretser slo fast, at det er dumpet hundrevis av plutonium i verdenshavene etter 1945 uten at det har vært sporbart.

– Komsomolets-forliset kom bare tre år etter Tsjernobyl-katastrofen i 1986. Så den radioaktive nevrose her til lands den gang kunne nok sammenlignes med Japan i dag. Men først da atomubåten Kursk sank i 2000 fikk det såpass konsekvenser at en Nordflåtesjef ble sparket, forteller Steinfeld.

Flere nyheter fra Troms og Finnmark