130.000 nordmenn mangler fastlege – det går hardest utover distriktene

– Det er krevende.

Sier Markus Solbakken om arbeidsmengden han har som fastlege og kommuneoverlege i Stryn kommune på Vestlandet.

Han skrev nylig en kronikk der han skisserte arbeidsmengden sin den siste tiden.

En som også har kjent på at arbeidsmengden er krevende er Hans-Olav Eriksen.

Gjennom pandemien har han jobbet som kommuneoverlege og fastlege i Balsfjord, Storfjord og Lyngen kommune. Nå har han sagt opp.

– Nei, det ble for mye. Jeg bestemte meg for at når gjenåpningsdagen kom så skulle jeg si opp.

En gjennomsnittlig fastlege jobber 17 timer overtid hver eneste uke. Eriksen anslår at han jobbet opp til 50 timer overtid i uken under pandemien.

– Det er nesten uhåndterbart. Og det er klart at når du jobber fra klokken åtte om morgenen til ti på kvelden syv dager i uka. Og du skal være beredskap 24/7 i 77 uker strak, som det ble.

Flere må dele på jobben

For Solbakken har arbeidsmengden de siste årene økt i omfang. Som gjør at jobben i større og større grad går foran familien.

– Jeg har en femåring som lurer på hvorfor jeg alltid er på jobb. Jeg har en treåring som blir sur og sint når jeg nok en gang må ta frem ipad-en for å aktivisere han.

Selv om overtiden kompenseres i form av penger er ikke dette nok. For legen må også ha tid til familien sin.

– Det er en kompensasjon. Men for familielivet så er det en dårlig kompensasjon over tid. Da er det andre ting som teller og det er tid med familien. Og da må vi være flere til å dele på den jobben og dele på lønna.

Større krise i distriktene

Hans-Olav Eriksen mener politikerne har mistet grepet om hva som er realiteten for vanlige folk i distriktene.

– Er man en stortingspolitiker i Oslo så har du en rekke private helsetjenester du kan benytte deg av. Sånn er det ikke for gamle mor i Lyngen eller en rusmisbruker i Stat kommune.

Derfor mener Eriksen det er helt umulig å sammenligne de to virkelighetene. Og konkluderer med at fastlegekrisen rammer distriktene verst.

Fastlegeordningen er en tjeneste som mange mennesker møter i sin hverdagen.

En gjennomsnittlig nordmann går til fastlegen tre ganger i året, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.

Balanse mellom arbeid og lønn

Måten å løse problemet på mener Eriksen er ganske enkelt: å få mindre lister. Men før listene kan kuttes må tilskuddet økes.

– Det er soleklart den viktigste tjenesten, men vi bruker bare 10 prosent av helsebudsjettet. Så her kan det gjøres mye.

Ved å øke tilskuddet slik at man får mulighet til å kutte listene mener Eriksen at man får en fin balanse mellom arbeidsliv og lønnsnivå.

– For dette er ikke en lønnskamp. Dette er bare en kamp om å få livet sitt tilbake.

En annen ordning

Olav Gunnar Ballo har tidligere vært kommunelege og fastlege i Loppa kommune i Finnmark.

– Jeg tror at veldig mange kommuner ville man ha profittert på å skape forhold der legene har forutsigbarhet og ikke utrygghet.

I Loppa kommune er legene kommunalt ansatt med en fastlønn i bunnen. Og oppå der får de 50 prosent av det de får inn til kommunen gjennom egenandeler og refusjoner.

Dette tror han vil hjelpe da mange yngre leger helst ikke vil være privatpraktiserende.

– De ønsker å ha en praksis der de ikke økonomisk må svare for alt inkludert ansettelse av personell.

En endring må skje

En som lenge har jobbet med utfordringene til fastlegeordningen er Ingvild Kjerkol (Ap). Hun har nylig blitt helse- og omsorgsminister og mener fastlegeordningen er nødt til å bli løst.

Selvom det tidligere var primært distriktskommunene som hadde utfordringer med fastlegeordningen.

Mener Kjerkol at problemmet også er kommet til byene da de unge legene er mer lik pasientene sine.

– De ønsker mer faste rammer. Og det er ikke bærekraftig å ha et fastlege korps som i snitt jobber 55-timer i uka. Vi er nødt til å endre fastlegeordningen for å få den bærekraftig.