Hva svarer en norsk politiker, uansett parti, når han eller hun får spørsmål om råfiskloven skal bestå? Det politisk korrekte svaret er at loven ikke skal røres. Selv Fremskrittspartiet og Høyre har underkastet seg råfiskloven, til tross for at den utfordrer alle tenkelige forestillinger om hvordan et fritt marked skal organiseres.
Dikterer prisen
Det blir stadig færre aktive fiskere i Norge. Mer og mer av fiskeressursene samles nå på færre hender.
Men selv om fiskerne blir færre er fiskerne ingen maktesløs gruppe. Makten forvaltes blant annet gjennom Norges Råfisklag, som er fiskernes eget salgslag. I dette ligger det en formidabel innflytelse: Norges Råfisklag har monopol på førstehåndsomsetning av fisk i Norge. Ikke bare det; Råfisklaget kan også diktere førstehåndsprisen på fisk, eller hvor mye fiskeindustrien (fiskekjøperne) må betale fiskerne for råvaren.
Dette skjedde i går tirsdag, til høylytte protester fra fiskeindustrien. Og det til tross for at mange mener at dagens system for prisfastsettelse det siste året har tvunget industrien til å betale langt mer for råstoffet enn den har råd til. Det gjelder i første rekke torsk. Resultatet er røde tall på bunnlinja og tapt egenkapital. Nå kan trolig ikke statlige krisepakker forhindre at hjørnesteinsbedrifter forsvinner fra kystsamfunn i løpet av de neste månedene. Det skal sies at brudd i forhandlingene mellom fiskeindustrien og Råfisklaget hører tilsjeldenhetene, men i år er en alvorlig finanskrise bakteppet.
Fiskeripolitisk kulturminne
Mange synes kanskje råfisklovens særegne status fremstår som en norsk anakronisme i en verden der det universelle prinsippet er at tilbud og etterspørsel regulerer prisen på varer. Bare tenk på oljeprisene og kraftprisene som spretter opp og ned. Men prisen på omsetning av fisk i Norge blir diktert med loven i hånd.
Råfiskloven ble innført av en sosialistisk Arbeiderpartiregjering i 1938, et parti som hentet inspirasjon fra Moskva og var et helt annet enn dagens pragmatiske, sentrumsorienterte Arbeiderparti.
Men selv etter 72 år er det utenkelig at en Arbeiderparti-ledet regjering vil utfordre råfiskloven. Den er fredet som fiskeripolitisk kulturminne.
Få stiller spørsmål
Når markedet for fisk faller helt sammen, slik det skjedde under finanskrisen i år, er det ingen naturlig politisk refleks å spørre om lovverket er modent for revisjon.
På andre samfunnsområder er det ofte helt motsatt. Når bankvesenet kollapset i Norge, var det ikke unaturlig å se nærmere på kredittlovgivningen.
Når helsevesenet og utdanningssystemet ikke fungerer, vedtar politikerne reformer og iverksetter nye lover.
Men råfiskloven heises fortsatt opp som fiskernes "grunnlov". Få våger å stille spørsmål ved om den tåler møtet med et nytt århundre. De spede forsøkene blir avfeid som ekstremisme. Et eksempel var Fremskrittspartiets Øyvind Korsberg i valgkampen. Han tenkte høyt og måtte betale dyrt for det. Han ble tvunget til retrett.
På tomannshånd kan man imidlertid høre politikere fra de fleste partier omtale råfiskloven som "fiskeripolitisk stalinisme", men aldri om de sier det høyt.
Loven er ikke bare ukrenkelig; den er også innhyllet i romantiske forestillinger om "beskyttelse av fiskernes rettigheter". Loven ble innført av Nygaardsvold-regjeringen på et tidspunkt da fattige fiskere sto med lua i hånda i møtet med væreierne som utnyttet dem grovt. Dagens norske samfunn har på alle måter en helt annen juridisk og sosial overbygning. Og balansen mellom fiskere og fiskekjøpere er for lengst opprettet.
Eksklusive rettigheter
I dag lever de fleste yrkesfiskere godt som priviligerte kvoteeiere eller redere. Allmenningen som var åpen for alle i 1938 er forlengst lukket og låst. Dagens fiskere sitter på eksklusive og svært verdifulle rettigheter. Og fiskeeksportørenes sterke monopolorganisasjoner, som truet fiskerne tidlig i første halvdel av forrige århundre, er historie.
I fiskerinæringen hevder stadig flere at dagens minsteprisfastsettelse nå også bidrar til å svekke norsk fisk i de internasjonale markedene. Når store mengder saltfisk og tørrfisk nå enten ligger på lager i Norge eller må selges med store tap, er det fordi prisen i utgangspunktet har vært høyere enn hva kjøperne i utlandet er villige til å betale.
Til gjengjeld sprenger salget av norsk laks stadig nye eksportrekorder, verden over. Det er kanskje et paradoks; for omsetningen av laks er ikke underlagt råfiskloven.
